Dagbladets leder satte torsdag søkelyset på Brendes dobbeltspill om atomvåpen. I en tid der faren for bruk av atomvåpen regnes som større enn under den kalde krigen, kan det ikke understrekes nok hvor farlig dette spiller er. Det forbauser at en norsk utenriksminister ikke ser hvor uansvarlig det er å bevisst forsøke og svekke en FN-traktat som har blitt fremforhandlet av tre firedeler av FNs medlemsland og som har som formål å gjøre atomvåpen til gjenstand for fordømmelse snarere enn prestisje, hindre ytterligere spredning og påskynde nedrustning.
Vis mer
FNs undergeneralsekretær for nedrustning, Izumi Nakamitsu, hadde på forhånd oppfordret land som ikke finner det mulig å slutte seg til forbudstraktaten nå, til ikke å avvise den. Vi hadde håpet den norske regjeringen hadde lagt seg dette på hjertet. Da forbudet ble vedtatt 7. juli kunne Brende også lyttet til den tidligere amerikanske forsvarsministeren William Perry, som kalte forbudstraktaten historisk og sa at den gir ham håp. Istedenfor å latterliggjøre, kunne Brende sagt at Norge ønsker velkommen alle tiltak for å iverksette Ikkespredningsavtalens krav om full avskaffing av atomvåpen, at vi vil bygge bro mellom NATO og statspartene til forbudsavtalen, og at vi vil samarbeide med dem om praktiske tiltak for å nå vårt felles mål om en verden fri for atomvåpen.
Brende og hans kollegaer i USA, Storbritannia og Frankrike vet godt hvor stor innflytelse utvikling av nye normer har på internasjonal politikk. Er det nettopp derfor de søker å skade forbudstraktaten? I et brev til NATO-allierte slo USA i fjor fast at et forbud mot atomvåpen ville delegitimere selve ideen om kjernefysisk avskrekking og få stor innvirkning både på statsparter og ikke-statsparter.
Den nye FN-traktaten forbyr utvikling, prøvesprengning, produksjon, besittelse, lagring, overføring, bruk og trussel om bruk av atomvåpen. Den forbyr også statspartene fra å bistå, oppmuntre eller påvirke noen til å delta i forbudte handlinger samt fra å tillate utplassering av atomvåpen på sitt territorium.
Brende forstår inderlig vel at når denne traktaten trer i kraft, vil forsvaret av Norge være basert på et ulovlig våpen. Et overveldende flertall av FNs medlemsland har avsagt en utvetydig dom over Norges valg om å belage vår sikkerhet på et masseødeleggelsesvåpen. Norge og alle andre land som gjemmer seg under en atomvåpenparaply, er på feil side av internasjonal rett.
Ingen mener at det er akseptabelt å drepe millioner av sivile. Likevel er det nettopp det atomvåpen er laget for å gjøre. Og det er slike våpen – og vilje til å la USA bruke dem på våre vegne – som Norge i dag bygger sin sikkerhet på. Pensjonert general Robert Mood har pekt på at Norge nå faktisk i enda større grad enn tidligere lener seg på avskrekking med amerikanske atomvåpen, fordi vår egen, konvensjonelle forsvarsevne er blitt betydelig svekket. Vi er på vei tilbake til en logikk vi trodde vi hadde lagt bak oss.
Dette har ikke Brende lyst til å snakke om. Men atomvåpenforbudet vil tvinge oss som nasjon til å ta et oppgjør med vår dobbeltmoral. Ved å insistere på at vi trenger atomvåpen for vår sikkerhet gjør Norge nedrustningsarbeidet vanskeligere, øker faren for spredning til andre land, og øker risikoen som atomvåpen utsetter oss alle for. Vi kan ikke hevde at vi arbeider for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning, hvis vi ikke selv er villige til å frasi oss beskyttelse fra et forbudt våpen.
Det selvmotsigende med Brendes kritikk av forbudstraktaten var at han avsluttet med å si at atomvåpenstatene ikke gjør nok for å nå målet om en verden uten atomvåpen, og at «vi må fortsette presset for nye kutt» i atomvåpenarsenalene. Det er jo nettopp det som er selve formålet med forbudstraktaten.
FN-flertallet vil med den nye traktaten som juridisk og politisk verktøy legge press på alle atomvåpenstater – USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea – til å arbeide mye hardere for gjensidig og balansert nedrustning. Istedenfor å se nytteverdien i dette presset, velger Brende altså å forsøke å svekke det. Det er uansvarlig og farlig.
Atomvåpen gir ikke trygghet. Ikke for oss. Ikke for noen. De nasjonale og globale sikkerhetsutfordringer vi står overfor kan ikke løses med disse våpnene. De forsterker dem bare. Konkurransen om hvem som har den mest troverdige kjernefysiske avskrekkingen skaper mistillit og misforståelser som kan få katastrofale følger. FN-traktaten som forbyr atomvåpen er vår beste sjanse til å redusere den enorme faren som atomvåpen utsetter oss for.
Det vil bli vanskeligere og vanskeligere for Norge å velge å stå utenfor den nye internasjonale normen mot atomvåpen, som en del av et mindretall som vil bli stadig mindre. Norge bør derfor sammen med andre stater i NATO starte arbeidet med å se på hva forbudstraktaten betyr for oss, og hvordan vi kan forholde oss til den. Det er fullt mulig for Norge å undertegne forbudstraktaten, selv om NATO-landene USA, Storbritannia og Frankrike har atomvåpen.
Den inneholder ingen formuleringer som begrenser statspartenes mulighet for å være i militære allianser med land som har atomvåpen. For å kunne undertegne må imidlertid Norge sikre at våre nasjonale forsvarsplaner og sikkerhetspolicyer ikke under noen omstendighet omfatter eller forutser en mulighet for at andre land skal bruke atomvåpen på våre vegne.
Brende hevder at atomvåpenforbudet svekker NATO. Det er å legge ansvaret på feil sted. Problemet er ikke forbudet, eller FN-flertallet som står bak det. Problemet er at våpnene er uakseptable. Fortsetter NATO å legge stor betydning på et våpen som bryter internasjonal rett, kan det utvilsomt komme til å svekke NATO. Derfor må Norge bidra til å stake ut en ny kurs for bærekraftig sikkerhet.