bilindustrien

KONSERT: En salig stillhet fyller Bjørnsonhuset idet Herbie Hancock setter seg ved keyboardet sitt. Forståelig nok: Man vil jo nødig forstyrre ypperstepresten.

Den vitale 77-åringen – som spilte på Moldejazz for første gang i ’71, ryktes det – startet ikke bare sitt kunstneriske liv i bandene til Miles Davis og Donald Byrd, han har også skapt noe av den mest utenomjordisk funky musikken som finnes. Brorparten av hans soloalbum fra syttitallet er nemlig afrofuturistiske klassikere innen det uglesette, men ofte vidunderlige jazfunk-segmentet (for ikke å glemme hans ofte like flotte skiver i mer konvensjonelt bebop-land).

Det store spørsmålet er naturligvis om han er i stand til å mane frem den samme magien en mannsalder senere. Svaret, i hvert fall hvis du spør meg: Tja.

Flere ting ved konserten plager meg, men hovedproblemet er det jeg vil kalle «sessionmusikersyndromet». James Genus på bass og Vinnie Colaiuta på trommer har begge en imponerende CV, men særlig Colaiuta er den type musiker som er fullstendig ute av stand til å holde tilbake: Ikke bare tar batteriet hans mye plass i synsfeltet, det fyller også opp lydbildet med en fylde som har langt mer til felles med progrock enn jazz.

Dette er riktignok dyktige musikere per definisjon, så det er jo grenser for hvor gæli det kan gå. Innledningsvis lyver funken overhodet ikke, og gitarist Lionel Loueke åpenbarer seg kjapt som en real joker. Han har nemlig en fascinerende evne til å få gitaren til å høres ut som alt annet enn gitar («His creativity is endless», påpeker Hancock hjertelig).

Allerede under «Actual Proof» tidlig i settet begynner imidlertid ting å skli ut. Alle får hver sin keitete solo (Hancocks og Louekes er riktignok blant de bedre), og det hele bærer preg om en gubbete fusionrockisme du kan få billig av meg. Musikken ender opp med å dreie seg mer om enkeltmedlemmenes virtuositet enn den kollektive kraften. For noen er det hva jazz handler om; for meg vil sånt aldri bli interessant.

Den vindskeive vocodersoulen «Come Running to Me» er imidlertid et betydelig lyspunkt. Her spiller Hancock og band spesielt godt sammen, inkludert en skjønn liten duett mellom sjefen sjøl og Terrace Martin (som produserte Kendrick Lamars «To Pimp A Butterfly»). Der og da kan man ta seg i å lure på om moderskipet har landa.

Som en prominent norsk jazzmusiker påpekte i går, så har ikke Herbie Hancock akkurat hatt verdens mest utsøkte synthsmak siden starten av 80-tallet. Mot slutten av konserten finner han nemlig frem keytaren – et instrument som verken har sett eller lått stilig siden Hancock fremførte novelty-hitten «Rockit» i beste sendetid under Grammy-prisen i 1984. Det saboterer i stor grad kodaet «Chameleon», hvor Hancock spiller en solo som blekner satt opp mot ledsageren Louekes sorte magi.

Når det er sagt: Det er både rørende og inspirerende å se Hancock regelrett rocke ut på scenen i en alder de færreste av oss kan håpe å nå med helsa i behold. Tatt som det er konserten en godbit. Som en musikalsk opplevelse derimot, er det kun sånn passe bra.