«På gresk betyr nostalgi bokstavelig talt ‘smertene fra et gammelt sår’», forteller reklameguruen Don Draper til et røykfullt rom med klienter fra Kodak.
Slik starter hans mest kjente salgspitch i «Mad Men», serien om et reklamebyrå på Madison Avenue på 60-tallet. Onsdag er det ti år siden en av tv-historiens beste serier hadde premiere.
Draper skal selge noe så prosaisk som et lysbildeapparat. Han viser idylliske slides av den vakre familien sin. Perfekte blinskudd av svunne øyeblikk, med et ekstra lag nostalgi for oss seere som følger med fra framtiden.
«Dette apparatet er ikke et romskip. Det er en tidsmaskin. Det går bakover, forover, og tar oss til et sted vi higer etter å dra tilbake til.»
Da han er ferdig er ikke et øye tørt. Ingen vet at den kyniske og hule Draper har bygget hele pithcen på en løgn.
Vakre fasader og råtne innhold
Bak fasaden ligger familielivet i grus, selv er han på vei utfor stupet, ødelagt av utroskap, alkoholisme, og en spiral av selvbedrag, -forakt og -destruktivitet. Selv den etymologiske forklaringen på «nostalgi» er en halvsannhet. Dette er tross alt fyren som fnyste bort romantikk med å si at “kjærlighet ble funnet opp av folk som meg for å selge nylonstrømper».
Scenen er illustrerende for en så mangefasettert og kompleks serie, der nitti prosent av historien ulmer under en tilforlatelig stille overflate, og der den høyestetiske, stiliserte formen perfekt matcher historier om iscenescettelse, fasade og falskhet.
Sjelden har så mange vakre mennesker i så vakre omgivelser, hatt et så pill råttent indre.
Serien er anklaget for ikke å vise en virkelig versjon av 60-tallet, men snarere en kunstig, hollywood’sk idé av tiåret. De har ikke fått med seg at dét er selve poenget. I «Mad Men» er ikke sannheten det viktige, men oppfatningen av sannheten, som brukes til å skjule det egentlige budskapet. Det er en grunn til at sigaretter er byråets viktigste klient.
Draper får selvsagt Kodak-kontrakten. For nostalgi er et mektig verktøy, «et stikk i hjertet langt mer potent enn bare minner», selv om det er bygget på en falsk idyllisering av fortiden. Eller kanskje nettopp fordi det er det.
Basale instinkter
Både reklame, politikk og underholdningsindustrien livnærer seg på våre mest basale instinkter. Ikke minst vår tørst etter nostalgi, noe varig og uforanderlig. Trygghet, forutsigbarhet og enkle svar.
I høst på «South Park» ble hele bygda hektet på noen lilla bær kalt «Member berries» som lullet dem inn i en apatisk døs. De snakkende bærene lokket først med glemte populærkulturelle minner om igjen: «’member Star Wars? ‘member Chewbacca?» Så tok de en mer infam vending: «’member when there weren’t so many Mexicans? ‘member feeling safe?»
Dagbladet Pluss
Plutselig var den nostalgiske lengselen blitt bastardisert til hatsk bålbensin som fyrte opp om støtten til en flammende demagog med enkle årsaksforklaringer, falske fiendebilder, og lovnader om å føre landet tilbake til den gang det var stort – uten å gå inn i når denne storheten inntraff, eller for hvem den gjaldt.
Han får folkets støtte, bærklasene har bypasset den rasjonelle delen av hjernen ved å appellere til en ullen fornemmelse om at alt var bedre før. Og hvis det føles slik må det jo være sant?
Noen kritikere mener «Mad Men» har misforstått tiden den skildrer, at den handler mest om å klappe oss selv på skulderen over hvor trangsynte alle var da, og hvor flinke vi er nå. De har i så fall misforstått serien de kritiserer.
På slutten av pitchen døper Draper lysbildeapparatet om fra «The Wheel» til «The Carousel». «Den lar oss reise slik et barn reiser. Rundt og rundt, tilbake hjem igjen. Til et sted vi vet vi er elsket.» Det han ikke sier noe om er at en karusell bare går i ring, og aldri kommer seg av flekken.
«Mad Men» handler ikke om hvor langt vi har kommet siden 60-tallet. Den handler om at vi fortsatt går i ring og gjentar våre feil.
Om hvor kort vi har kommet, og hvor langt vi har igjen.