(procycling.no): Arrangøren har fylt opp disken med en hel del billige smykker denne gangen, men det finnes også en og annen diamant av en etappe, som enten har elementer av sidevindsstrekker eller kuperte avslutninger i årets Tour de France.
Etappe 16 hadde litt av alt, og var en etappe både Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff hadde tegnet en blunkefjes-emoji ved i rittbibelen.
Den dramatiske ferden mellom Le-Puy-en-Velay og Romans-Sur-Isére, ble da også et fyrverkeri fra start til mål – selv om påskuddet for å ta seg en liten pjolter i kveld uteble for oss med norsk bakgrunn.
FØRST OG FREMST må jeg hylle et taktisk mesterverk av Team Sunweb. Michael Matthews hadde Marcel Kittel på bakhjulet sitt innledningsvis, men da feltet inntok Côte de Boussoulet stakk australieren av og fikk hjelp av et fulltallig Sunweb-mannskap til å kjøre tyskeren av lasset for godt.
Utrolig nok endte feltets kanskje mest kjøresterke lag på flatene, at på til sidevindseksperter, med å tømme lagrene for hjelperyttere rundt spurteren sin.
Mot slutten av dagen bidro det til at Dan Martin ble sittende isolert, og ble dagens største offer for Team Skys fartsøkning i sidevinden kun 15 kilometer unna mål.
Her skal det også legges til at det ikke hjalp Quick Step at de mistet Philippe Gilbert med magesjau i forkant av etappestarten.
Hva sammendraget angikk var det relativt enkelt å summere opp ved etappens slutt. Martin, Alberto Contador og Louis Meintjes tapte dyrbar tid i sidevinden. Trioen var også dem som satt med få lagkamerater rundt seg i sidevinden, og ble enkle bytter for løven Froome og hans barbariske hjelpere.
Det var uansett de taktiske spissfindighetene på etappen.
Men det som verre var: En gigantisk mulighet til å få en norsk etappeseier forsvant ned i det samme dragsuget.
HVA KATUSHA DISKUTERTE på lagmøtet foran etappen, skal ikke jeg påberope meg at jeg vet.
Men at Kittel/Matthews-forholdet ville settes på prøve oppover den første 3.-kategorien, det trengte man ikke lese L’Équipe med monokkel til morgenkaffen for å finne ut av.
Fasit er at José Azevedos utvalgte krigere var mer opptatt av å infiltrere brudd, enn å posisjonere seg foran det som skulle komme av klatring innledningsvis, og sidevind senere.
Resultatet ble paradoksalt nok at taktisk kloke Alexander Kristoff overlevde splitten sammen med Thiago Machado og Robert Kiserlovski.
Resten av nordmannens bruddkåte lagkompiser satt ikke der. Nils Politt haiket etter hvert opp med Nacer Bouhanni og en lagkompis, mens Martin, Lammertink, Haller, Zabel og Hollenstein ikke satt der de skulle.
Om strategien for dagen var feilslått, var den neppe mer feilslått en ideen om å hive én klatrer inn på laget, i stedet for Kristoffs foretrukne opptrekker i forkant av touren.
Ja, det er en litt sliten debatt og fortsatt irreversibelt, men det framstår like uforståelig nå, som det gjorde den 19. juni. Kanskje enda litt dummere.
KRISTOFF LED samme skjebne som en del sammenlagtryttere gjorde foran den avgjørende utskillelsen ved sidevindsstrekket like før rytterne nådde Rovaltain.
Han ble sittende for lite beskyttet, og for langt bak – og led samme skjebne som en annen rytter som har fyrt med løskrutt under 16 av 21 etapper hittil i touren, nemlig André Greipel.
Slike ting kan skje. En og annen feilvurdering er man nødt til å gjøre i løpet av 3540 kilometer. Også når man er utstyrt med taktisk nese og lyder tilnavnet «Dyret fra Storhaug» .
Likevel er det surt da tirsdagens seanse må betraktes som nordmannens aller beste mulighet til å skinne i det som så langt har vært et forbannelsens Tour de France.
Sliter-etapper som denne har han på samvittighet fra touren tidligere, og han gjør det nesten alltid bra ved slike anledninger.
NÅR VI SÅ skulle sitte igjen med ett norsk håp i en gruppe på 28 ryttere, så kunne vi ikke hatt et bedre valg enn Boasson Hagen.
Nordmannen er opplagt raskere enn Greg Van Avermaet. John Degenkolb er en rytter han slår i tre av fem avslutninger.
Matthews er en mer formidabel motstander. Roen, overblikket og måten han distanserte Van Avermaet på, og for så vidt også Boasson Hagen, i Rodez for tre dager siden – var helt enorm.
Denne gangen tråkket han lettere gir, og det var nok ikke synonymt med «Blings» favoritt-terreng, men han vant likevel.
I motsetning til alle norske toppsyklister, er 26-åringen fra Canberra oppdratt som banesyklist. Vågale passeringer av konkurrenter i høy hastighet, mens man samtidig har full kontroll på rytterne rundt seg og holder seg på sykkelen, er daglig pensum.
I den siste S-svingen utfordret Matthew gravitasjonslovene – mens Van Avermaet egentlig bare kjørte helt gale-Mathias. Uansett, det funket det også!
Mens Edvald kalkulerte inn egenrisiko for liv og lemmer, fikk et par konkurrenter forbi seg på innsiden og tapte viktige posisjoner.
Du kan spurte så godt du bare vil, men i den posisjonen er det så godt som umulig å vinne massespurten.
DERMED VAR rudsbygdingens andre annenplass et faktum. Denne må også ha vært en sur karamell å svelge, ettersom det igjen koker ned til valgene man gjør i en hektisk avslutning, og man igjen sitter igjen med inntrykket at han kunne ha løst det bedre.
Fasit er at vi står igjen med 9 topp 10-plasseringer med 5 Tour de France-etapper igjen. Boasson Hagen har fem (3, 10, 3, 2, 2), mens Kristoff har fire (2, 4, 4, 5).
Festen er ennå ikke over, og det er fortsatt kake igjen. Men det begynner å bli jævla lite.
Vårt håp er nok nå mest berettiget rundt den 222,5 kilometer lange etappen mellom Embrun og Salon-de-Provence på fredag.
Feltet skal igjen over tre 3. kategorier, noe som kan inspirere Team Sunweb til nok et stunt for å kapre Kittels grønne trøye – men det kan like gjerne gå et brudd inn mot mål, og da ser det straks verre ut for våre norske håpefulle.
Med sju av ni flate etapper unnagjort har mannen med det perfekte håret vunnet fem av dem. Matthews tok sin ene i går, mens Arnaud Démare slo til på den skandaløse 4.-etappen i Vittel.
Det er ingenting som tyder på at verken Kristoff eller Boasson Hagen er i stand til motstå raskere konkurrenter etter en musserende og lite utmattende ferd mellom Montgeron og Champs-Élysées på søndag.
Det verste av alt er at vi ikke har noe å klage over heller. Det venter verken lusekofte eller besøk på kongetribunen i etterkant av en Tour de France-etappe, men dersom du skal være så heldig å vinne én – vet du i hvert fall at du har gjort noe mer enn å kjempe ned en svenske, en russer og en finne i avslutningen.
Da har du satt hele verdenseliten på plass. Og det er noe de færreste toppidrettsutøvere får oppleve i løpet av en lang idrettskarriere.
Kommentaren er skrevet av Jarle Fredagsvik, redaktør for sykkelnettstedet procycling.no.