Liu Xiaobo er død, men hans idealer og hans kamp, som i 2010 ga ham Nobels Fredspris, vil leve videre. Den behandling som han har fått av de kinesiske makthaverne vil for alltid stå der som en skamplett i historien. Hans navn er også uløselig knyttet til en annen skamplett, studentenes fredelige opprør i 1989. Det er nytteløst å forsøke å viske ham ut av Kinas historie, like lite som blodbadet i 1989 kan viskes bort. Dette burde lederne i Beijing vite svært godt. Likevel forsøker de.
Liu er død. Men en vakker dag vil hans og andres tanker om frihet, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter igjen tas opp av tusener av kinesere. Dette er universelle verdier som gjelder for alle mennesker, også kinesere, mente Liu. Når Kinas mektige lederskap er så redd for disse tankene, er det et tegn på en grunnleggende svakhet, nemlig fraværet av folkelig legitimitet.
Den siste dommen fikk Liu i 2009 og den lød på 11 års fengsel. Han ble dømt for undergraving av statsmakta fordi han hadde underskrevet frihetsbrevet «Charter 08», som for øvrig raskt fikk 10 000 underskrifter. I fengselet fikk han vite av kona, Liu Xia, at han hadde fått Nobels Fredspris. «Denne prisen tilegner jeg til alle dem som ofret sine liv i 1989», sa han og tok til tårer.
De kinesiske lederne var så redde for denne mannen at de ikke bare sperret ham inne for 11 år, men de slapp ham heller ikke ut da han lå for døden. Det er en hardhendt form for svakhet.
Det kinesiske regimet går i rette med flere land for å ha kommet med «uansvarlige kommentarer» i forbindelse med fredsprisvinnerens død. Flere land, deriblant Tyskland, Frankrike og USA, ja FN også forresten, får en formell protest fra Kina, opplyste det kinesiske utenriksdepartementet i går. Norge får, dessverre må vi her si, ingen refs. Norges regjering har under statsminister Erna Solberg vist seg helt underdanig i forholdet til Kina og nærmest bedt om unnskyldning for noe Nobelkomiteen har gjort. Norge var ikke engang blant de landene som ba Kina la den døende Liu få dra til utlandet for behandling når EU stilte seg bak forslaget. Den samme form for feighet viste seg under besøket fra Dalai Lama.
Norge er, som et lite land, tjent med å forsvare folkeretten, demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Det er ikke bare feigt å la være, det er også umoralsk og rett og slett uklokt.