Sist fredag stemte 122 av FNs medlemsland for avtalen om å forby atomvåpen. Avtalen er en bindende juridisk tekst som krever at land som ratifiserer avtalen aldri, under noen omstendigheter, kan utvikle, teste, produsere, framstille eller på annen måte anskaffe eller lagre atomvåpen. Da forslaget om å starte forhandlinger om et slikt forbud kom opp i FN, stemte Norge nei. Sammen med atommaktene og Nato-landene (unntatt Nederland). Utenriksminister Børge Brende oppfattet forslaget nærmest som en vits. Han sa at slike forhandlinger ville være «et spill for galleriet» og at Norges nei var «et klart veivalg mot populisme og enkle løsninger» på komplekse problemer. Etter at avtalen er vedtatt, har Brende nøyd seg med å stemple den som «markeringspolitikk». Atomtraktaten er ikke forenelig med Norges Nato-forpliktelser, sier han.
Stortinget vedtok i fjor enstemmig at Norge skal arbeide for et rettslig bindende rammeverk på grunnlag av gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen. Brende og regjeringen mener det forutsetter atommaktenes medvirkning. I praksis legges det opp til et dobbeltspill. Norge er i prinsippet for atomnedrustning, men sier i praksis ja til deltakelse i Natos og USAs atomstrategi. Helt siden begynnelsen på den kalde krigen har det norske forsvar vært en modul i dette militærapparatet. Og hvis noen er i tvil, viser ny forskning at atomvåpen spiller en framskutt rolle i Russlands militære strategi.
Slik kan det se ut som om atomtrusselen er stabil. Men det er et bedrag. Med Nord-Korea som en aggressiv og uforutsigbar atommakt, kan vi se at trusselen er skjerpet. Pakistan er et ustabilt land med en annen atommakt som fiendtlig nabo: India. I Midtøsten er Israel foreløpig eneste atommakt. Det kan endre seg, og en terrorgruppe som IS vil ikke nøle med å bruke kjernefysisk materiale om de får tak i det.
Til sammen har verdens ni atommakter 15 000 atomvåpen, hvorav 4000 er utplassert og klare for bruk. Antall enheter har gått noe ned, men til gjengjeld har både USA og Russland satt i gang enormt kostbare programmer for å modernisere og oppgradere sine atomvåpen. Vi har fått et moderniseringskappløp.
I denne situasjonen er det sterkt beklagelig at regjeringen ikke vil løfte en finger for å få en slutt på atomtrusselen. Visst er veien lang og vanskelig. Å hindre ytterligere spredning av atomvåpen er den første, store oppgaven. Så må målet være avskaffelse og forbud. Det er soleklart i Norges interesse.