Norsk musikk med norske tekster, fra 1945 fram til vår samtid, viser at denne nasjonen har et suverent skattkammer. Nå er det duket for kåring av den aller fremste norske visa, en øvelse som er klin umulig ettersom det å konkurrere i musikk aldri blir noe annet enn, ja, grei tidtrøyte.
Den lista som presenteres vil garantert medføre støy og unoter ettersom juryerte kulturlister får det urnorske genet til å blomstre: Hvem er utelatt? Hva kan vi ta dem på?
Men, før enden på visa iler vi til: Juryen har fått med seg de opplagte og noen gode outsidere, men samtidig, hvorfor gjøre det så vanskelig for seg selv? Hvorfor ikke øke antallet til for eksempel 40?
For juryens valg, som selvsagt inneholder de fire store og Bye, Preus, Prøysen, Paus, Sunde, Lillebjørn og Vaular etc., har noen oppsiktsvekkende mangler.
Hvor er Åge og «Levva Livet»? Hvor er DDE og «Vinsjan på Kaia» (tekst Idar Lind)? Hvor er Trygve Hoffs viseskatter? Hvor er Vamp, Ole Ivars og Hellbillies i tillegg til Vestlandsfanden, Vazelina, Jonas Fjeld og hvordan er det mulig å unnlate Vidar Sandbecks «Pengegaloppen» ? Vi savner også Tramteatret og Kalvik. Og, HÆH? Ikke OnklPs nyslåtte klassiker, «Styggen på Ryggen»?
Juryens mandat: «sangen skal være på norsk, og i utgangspunktet være skrevet for å synges (ikke tonsatte dikt) og de vil derved hevde at Vamp og Kalvik måtte vike. Vel. Alf Cranner satte i 1966 melodi til Harald Sverdrups dikt, «Sjømannsvise». Denne nydelig shantyteksten stammer fra Sverdrups, Isbjørnfantasi, utgitt i 1961.
Stem og bann, folkens!