Sofie A. E. Høgestøl, stipendiat Norsk senter for menneskerettigheter
Det var en stolt Erna Solberg som i desember i fjor kunne melde at Norges forhold til Kina, etter 6 år i fryseboksen, skulle normaliseres. Norge hadde på det tidspunktet ikke hatt politisk kontakt med Kina siden nobelkomiteen i 2010 tildelte fredsprisen til den kinesiske menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo. At Erna og utenriksminister Børge Brende hadde fått på plass en slik avtale var unektelig en stor seier for regjeringen og ikke minst viktig for Norge.
Men normaliseringen kom også med en tydelig slagside, for å komme kineserne i møte hadde regjeringen inngått en slags «normaliseringsavtale» med Kina – en avtale som fikk meg til å sette kaffen i halsen da jeg leste den første gang. For i punkt tre av denne avtalen står det at norske myndigheter skal «legge stor vekt på Kinas kjerneinteresser og … ikke støtte tiltak som undergraver dem og vil gjøre sitt beste for å unngå fremtidig skade til bilaterale relasjoner.»
Vis mer
Det er vanskelig å lese disse setningene uten å tolke dem som at sittende regjering har lovet å la være å kritisere kinesiske interesser. I lys av en slik avtale kan ingen være spesielt overasket over at norske myndigheter denne uken har unnlater å kommentere nyheten om at fredsprisvinneren Liu har fått uhelbredelig leverkreft, vi har jo tross alt lovet Kina at vi ikke skal blande oss inn i sånt.
Regjeringen har også i mellomtiden vært på statsbesøk i Kina, hvor norske næringslivsledere skal ha signert kontrakter med kinesiske bedrifter for nærmere 20 milliarder kroner og forhandlinger om en frihandelsavtale mellom Norge og Kina skal etter planen gjenopptas. Mye står derfor på spill og regjeringen er i en klassisk skvis mellom våre øvrige interesser i Kina og den respekten «for grunnleggende menneskerettigheter» i utenrikspolitikken som Solberg-regjeringen selv har etterlyst i sin egen politiske plattform.
Denne skvisen er ikke ny, men det som er nytt er at vi gjennom normaliseringsavtalen har skapt en forventning om at Norge ikke skal kritisere kinesiske forhold – og nå står fredsprisnasjonen Norge i den nokså paradoksale situasjonen at våre ledere (som nominerte Liu til prisen) ikke vil ytre seg om forholdene til en ytringsfrihetsforkjemper som er frihetsberøvd og dødssyk.
Mens regjeringen har satt seg selv i denne anstrengende situasjonen, har EU vært tydelige i sitt krav om at Kina må løslate Liu. Her har EUs medlemsland nok en fordel over Norge i det at deres statsledere ikke må uttale seg direkte om saken, men heller kan overlate denne rollen til EUs utenrikssjef.
Når det er sagt hadde vel ingen forventet at regjeringen eller Erna skulle gå hard ut i denne saken, gitt sårbarheten i vår forhold til Kina. Men det sier mye om premissene for forholdet slik det er nå, at regjeringen ikke en gang føler at de kan få utenriksdepartementet til å stille seg forsiktig bak EUs krav om løslatelse for en dødssyk fredsprisvinner.
Et godt forhold til Kina er viktig i de turbulente tider vi står overfor internasjonalt, men skal situasjonen slik den er nå virkelig sette tonen for den nye ‘normalen’ i vår relasjon til Kina? Liu-saken viser at innholdet i Norge normaliseringsavtale med Kina fortjener en større offentlig debatt.