I en kampanje på Facebook skriver Arbeiderpartiet: «Under FrP i regjering har pensjonistene opplevd svekket kjøpekraft, mens andre har fått økning». Velgerfrieriet er både billig og skittent.
Forslag til ny pensjonsordning ble lagt frem av Arbeiderpartiets regjering i 2009. Pensjonsordningen inneholdt endel viktige endringer, bl.a.:
1. Levealderjustering – en total «pensjonspott» fordeles på antall år SSB forventer at ditt årskull kommer til å leve etter at du har gått av med pensjon
2. Fleksibelt pensjonsuttak fra 62 år – tidligere kunne alderspensjonen fra folketrygden tidligst tas ut fra 67 år
3. Alleårsopptjening – pensjonen baseres på alle årene du er i arbeid – ikke bare de 20 beste årene, slik som før
4. Underregulering – pensjoner under utbetaling skal justeres i tråd med reallønnsvekst (lønnsvekst minus prisvekst), men fratrukket en faktor på 0,75 %
Underreguleringen innebærer at pensjoner under utbetaling skal oppreguleres med reallønnsveksten, og deretter skal det trekkes fra 0,75 %. FrP var eneste parti som stemte imot pensjonsreformen, bl.a. begrunnet i underreguleringen på 0,75 %.
Vi skal ikke fortape oss i tall og beregninger, men underreguleringen medfører at lavere reallønnsvekst enn 0,75 % vil gi pensjonistene negativ kjøpekraftsutvikling. Kort sagt: Selv om pensjonen øker fra 10 til 12 kroner, får du kjøpt mindre smør dersom prisen per pakke øker fra 5 til 7 kroner.
De siste årenes lave reallønnsvekst innebærer at pensjonistene for første gang får redusert kjøpekraft som følge av underreguleringen. Dette mener Arbeiderpartiet er FrPs feil. På sine hjemmesider lanserer Ap et pensjonsforslag, som angivelig er i tråd med pensjonsforliket.
Arbeiderpartiet hevder det ønsker en mer rettferdig pensjonsordning, og kaller underreguleringens virkninger «uheldige». Ap foreslår videre at pensjonene skal reguleres basert på gjennomsnitt av forventet lønns- og prisvekst.
Men forslaget om regulering i tråd med gjennomsnittet av forventet lønns- og prisvekst, mente Arbeiderpartiet var en dårlig idé i 2009.
I forslaget fra Arbeiderpartiets egen regjering står det, på s. 122, at en regulering basert på gjennomsnittet av forventet lønns- og prisvekst, er for ustabil. I stedet for gjennomsnittet valgte derfor den rødgrønne regjeringen et fast trekk på 0,75 %. Dette ville gi «mer stabil utvikling i pensjonistenes inntekter sammenliknet med yrkesaktives inntekter enn en regulering med gjennomsnittet av lønns- og prisveksten.»
I tillegg fremgår følgende: «Ved en fast faktor på 0,75 prosent vil pensjonistene få negativ kjøpekraftsutvikling når reallønnsveksten er lavere enn 0,75 prosent.»
Det var altså klokkeklart for Arbeiderpartiet – og intensjonen med forslaget – at lav reallønnsvekst ville gi redusert kjøpekraft for pensjonistene. Både LO, Unio og Akademikerne advarte mot dette – til ingen nytte. Forslaget viser også at det aldri var Arbeiderpartiets intensjon at pensjonistene skulle ha samme kjøpekraftsutvikling som lønnsmottakerne.
Er det slik å forstå at Arbeiderpartiet nå har gått bort fra sin egen pensjonsreform?
Om Arbeiderpartiets utfall mot FrP i denne saken skyldes mangelfull kunnskap om egen politikk, eller anger over egen pensjonsreform, vites ikke. Uansett er ingen av delene gode argumenter for å ha tillit til Arbeiderpartiet skyldplassering.