bilindustrien

«Vi har vært mistenkeliggjort i to år», sa tidligere idrettspresident Børre Rognlien til Dagbladet i går. Styret i Norges idrettsforbund (NIF) har hele ansvaret for mistenkeliggjøringen selv. Det er nesten ubegripelig at de i to år har nektet offentligheten innsyn i reiseregningene sine, og slik har overlatt til kritikernes fantasi å se for seg hvilke summer idrettsstyret har brukt på hva, hvor og når. Når norske idrettstopper nekter å fortelle hva de har kostet på seg under blant annet OL og Paralympics i Sotsji, går ideene lett til slikt vi vet IOC-toppene unner seg selv. Forestillingene skriker i hodet på vaffelstekende frivillige i bredde-idretten. Hemmeligholdet bidrar slik i seg selv til å svekke tilliten til systemet.

Etter sterkt politisk press om å åpne regnskapene fra Sotsji, fikk vi tirsdag endelig fasiten. Den var ingenting å frykte. Rett nok er det pikant at idrettsstyret brukte 150 000 kroner på å spandere alkohol til utvalgte gjester under ungdoms-OL på Lillehammer, og morsomt å spekulere i historien bak det at forbundet ble fakturert for en ødelagt baderomsdør etter idrettsfesten i Sotsji. Man kan også diskutere tradisjonen med at NIF inviterer kongeparet på tur. Men idrettstoppenes regning er for eksempel lavere enn regjeringens fra samme anledning. I hovedsak viser bilagene en pengebruk helt i tråd med det man kan forvente av et forbund som på det tidspunktet jobbet for å få OL til Norge.

Langt mer alvorlig er det at idrettsstyret har ventet så lenge med å etterkomme offentlighetens krav om innsyn. Patetiske bortforklaringer har ført innsynskravene fra skanse til skanse. Som kjent er Idrettsforbundet blitt pålagt av myndighetene å gi innsyn i regnskapet på bilagsnivå fra og med i år. I fjor bestemte idrettsstyret seg for å ikke gi innsyn i det samme før 2015. I april var Børre Rognlien lei av maset og la fram reiseregningen sin fra Sotsji. I mai gikk endelig idrettsstyret enstemmig inn for å åpne opp regnskapene, og først nå legger de altså fram detaljene i pengebruken knyttet til OL i Sotsji i 2014 og Ungdoms-OL på Lillehammer i 2016. I mellomtida har idrettsstyret oppgitt unøyaktige svar på pressens spørsmål, i enkelte tilfeller kommet med delvis feilaktige opplysninger og gjennom hele prosessen vært så unnvikende at de altså selv har skapt mistanken om at de har noe å skjule.

Heldigvis er nå åpenheten på plass. Og nå er det ingen vei tilbake. Mistenkeliggjort blir den som forvalter store midler på vegne av fellesskapet, men nekter åpenhet og innsyn i hvordan pengene blir brukt. Denne offentliggjøringen viser at oppførselen nå er et tilbakelagt kapittel. Kulturen med hemmelighold er med dette død og erstattet av en ny. Fra nå av skal offentligheten få vite hvordan idretten bruker penger.