14. juni ber Kari Elisabeth Kaski staten om å ta grep så «vanlige folk» kan få råd til å bo i Oslo; og i klassisk sosialistisk ånd skal dette gjøres gjennom statlige ordninger som på et eller annet utopisk vis skal føre til at alle som ønsker det kan kjøpe seg bolig i Oslo.
I en heller idealistisk framstilling overser hun at hovedårsaken til at prisene i Oslo stiger er høyere etterspørsel enn tilbud.
Vi har prøvd regulerte priser og statlige tiltak før: De virket ikke over tid. Tanken er god, men når alle de som i dag flytter ut av Oslo fordi det er for dyrt ønsker å flytte tilbake, hvem skal da stå først i køen?
Skal vi tilbake til tiden da barna fikk Obos-medlemskap i dåpsgave? Eller ser hun for seg at lærere og sykepleiere uten arv får rangen, så kan resten flytte ut av byen?
Jeg regner jo også med at Kaski har en plan for hvordan hun skal kompensere prisfallet som forslagene hennes vil medføre, også i områdene rundt Oslo. Blant annet Nedre Romerike har opplevd en hyggelig prisvekst takket være etterspørsel fra dem som flytter ut av Oslo. Synkende boligpris som følge av endret marked er en risiko jeg tar; men som konsekvens av en villet politikk forventer jeg kompensatoriske tiltak.
Men for all del; jeg skal ønske forslaget velkommen jeg. Siden det bør bli en «personlig» køordning, slik at det ikke er mulig å kjøpe seg plass framover i køen, så vil jeg herved melde at jeg stiller meg fremst i køen for eneboliger med fem soverom og garasje på Kampen eller deromkring. Tiltakene bør jo sørge for at dette ikke koster mer enn et hus i Sørum, jeg skal til og med være villig til å akseptere en noe mindre tomt enn jeg har i dag.