Filmskaperne Sara Johnsen og Pål Sletaune skal lage tv-serie om 22. juli. Anders Behring Breivik vil ikke være en rollefigur i serien, selv om handlingene selvsagt er til stede.
Dette er deres rett som serieskapere. Historier må avgrenses og fokuseres, de kan ikke være alle ting for alle. Det er all grunn til å tro at den blir både vellaget, respekt- og smertefull.
Samtidig er det betimelig når Anki Gerhardsen i Aftenposten spør om alt vi har å si om 22. juli fortsatt bare er smerte, sorg og samhold, om vi er fastlåst i en velment berøringsvegring. Psykolog Pål Grøndahl avviser dette kategorisk i et tilsvar, og mener at massedrap er et så sjeldent fenomen at det ikke er mer å hente ved å grave i Breiviks psyke.
Ved å hoppe bukk over det viktigste, og med en påfallende reduksjonistisk tilnærming til hva kunst kan og skal være, bekrefter Grøndahl indirekte at Gerhardsen har rett.
For det handler ikke om å grave i massemorderens psyke, men om å erkjenne at ondskap ikke oppstår i et vakuum, om å imøtegå instinktet om å distansere seg, avfeie ham som et umenneskelig monster uten tilknytning til oss.
Kunstens oppgave er å vise hva det er å være et menneske, både i våre beste og verste stunder. Vise hvordan vi har vært i stand til å skape både «Mona Lisa» og ovnene i Dachau.
Vi trenger norsk kunst og historiefortelling som tør å spørre hva det er ved oss, som mennesker og samfunn, som har gitt grobunn for terroren. Som spør hvordan det nasjonale fellesskapet som har skapt rosetog, også har skapt utenforskap. Hvordan en velferdsstat også har skapt systemsvikt, hvordan mytologisert eksepsjonalisme har skapt kongelige nei, idrettstriumfer og tungtvannskamper, men også falske årsakssammenhenger og fiendebilder, og en altoppslukkende selvberettigelse.
Filmen «Der Untergang» møtte motbør for å gi Hitler menneskelige trekk, men samtidig gjorde den det umulig for oss å avskrive nazismen som noe som aldri kan skje igjen. Gus van Sants «Elephant» gjorde noe tilsvarende for skoleskyttere.
TV-drama, med mulighet for store rollegallerier og komplekse narrativ, egner seg ypperlig for slike historier, der sammenhengene er mange, sammenvevde og ofte mer antydet enn eksplisitte. «The Wire» ga oss med sine mange innfallsvinkler en forståelse – mer intuitiv enn intellektuell – av de komplekse årsakene bak det amerikanske samfunnets råtne indre.
Johnsen og Sletaunes serie trenger ikke være dette. Men vi kan ikke late som om slik kunst ikke trengs. Kunsten har en fordømt plikt til å ta opp stafettpinnen der forskning og kronikker ikke lenger kan ferdes, å ekstrapolere det universelle fra det unike.
Det handler ikke bare om ikke å glemme, det handler om å forstå.
Forstå at enten vi vil det eller ikke, så er massemorderen på Utøya uløselig knyttet til oss, og vi til ham.