16. september 1962 kom tre svensker, en far og to sønner, på besøk hos oss på Tåsen – ikke langt fra Ullevål Stadion. Vi var blitt kjent med faren og den yngste sønnen i sommerferien. Vi to var blitt bestevenner i noen solfylte uker med sjø og salt. Nå hadde han med seg storebroren. De tre skulle på fotballkamp. Sverige skulle ydmyke Norge i Nordisk turnering. De hadde med seg ekstrabillett til meg. Sammen med 21 685 andre inntok vi tribunen.
Der kokte det. Landskamp var så populært at hele området druknet i biler. Og mot Sverige! Hatkamp i år etter år. Svenskene vant nesten alltid. Våre venner hadde kjørt fra Åmål. Så seint som 20. juni hadde Norge tapt 2-0 og måttet tåle hån fra svenskene. En spiller uttalte at nordmennene hadde hatt flaks som ikke hadde lidd større tap. Nå skåret svenskene først. Etter 40 minutter fikk Leif Skiöild ballen inn bak landslagsveteranen Sverre Andersen. De tre fra Åmål fektet med armene.
Tre minutter seinere nærmet Bergens evige fotballhelt, Roald «Kniksen» Jensen, seg det svenske målet. Han dundret til. Den svenske keeperen skjønte aldri hva som skjedde. Lagene gikk til pause med 1-1. Mine svenske venner ristet på hodet og kjøpte hver sin korv. Etter pause kom målbevisste nordmenn tilbake på banen; Trygve Andersen, Arne Pedersen, Olav Nilsen. Lenge var kampen jevnspilt. Men midtveis i kampen slo nordmennene til, med centerhalf Finn Thorsen i spissen.
Ti minutter før slutt sendte en av mine store helter, Erik Johansen fra Gjøvik-Lyn, ballen til høyre for den svenske målvakten Bengt Nyholm. Han er avbildet i avisen neste dag. Tre menn sitter foran ham på gressbanen og ser ut som om de gråter.Siste setning i billedteksten lyder: «I forgrunnen tre ulykkelige svensker.» Jørgen Juve kommenterer i Dagbladet. Han mener at Norge er nærmere 3-1 enn svenskene 2-2. Han skriver: «Vi kan ikke nekte for at det gir en spesiell glede å slå svenskene. Det er arvefienden både historiske og sportslig.» Svenskene var tause på hjemveien. De satte seg i bilen sin, startet opp og forsvant. Vi så dem aldri igjen.