Arbeidet med å reise et minnested for ofrene etter 22. juli-terroren er blitt en ulykkelig prosess. Seks år etter at Anders Behring Breivik gjennomførte udåden på Utøya og i regjeringskvartalet i Oslo er det ennå ikke enighet om minnesmerkets plassering eller utforming. Etter naboenes trusler om rettssak mot realisering av det opprinnelige kunstverket som vant konkurransen, Johan Dahlbergs «Memory Wound» på Sørbråten, foreslo AUF og støttegruppen for ofrene et nytt alternativ på Utøykaia. Naboene varsler nå at heller ikke dette er akseptabelt.
Når Statsbygg i dag framlegger rapporten som anbefaler lokalisering på Utøykaia, er det etter en grundig utredning. Denne gangen er naboene hørt i prosessen. Det var en unnlatelsessynd at lokalbefolkningen ikke i større grad ble trukket inn i planleggingen av det opprinnelige prosjektet. Mange trodde at naboenes innvendinger handlet om at det foretrukne kunstverket, et kutt i fjellet på Sørbråten, var et altfor stort inngrep i naturen. Det viste seg imidlertid at det var lokaliseringen som var deres hovedinnvending. Derfor kom AUF med forslaget om alternativ plassering på AUFs egen tomt på Utøykaia.
Naboene er fortsatt innstilt på en rettssak, ifølge uttalelser fra advokaten deres til NRK. De frykter framtidige psykiske problemer ved en daglig påminnelse om tragedien rett ved der de bor. Ingen vil bestride at mange av naboene utførte heltedåder da de reddet ungdommer som hadde lagt på svøm for å komme unna terroristens kuler. Men Utøya ligger der den ligger. Derfor kan man ikke lukke øynene for åstedet for den verste forbrytelsen i Norge etter 2. verdenskrig. At pårørende vil ha et minnesmerke ved stedet der de mistet sine barn, søsken og venner, er ikke for mye forlangt.
Saken må ikke reduseres til en uverdig konkurranse om hvem som har lidd den største belastningen etter tragedien. Naboene har vunnet i striden om statens opprinnelige plassering av minnesmerket på Sørbråten; de har blitt inkludert i behandlingen av alternativet på Utøykaia, men det er ikke dermed gitt at deres vilje skal være avgjørende i saken. En lokal forankring i beslutningsprosessen betyr ikke at alle andre interesser enn naboenes må vike. Dette skal være et nasjonalt minnesmerke, en påminnelse og et lærestykke for kommende generasjoner. Trusler om opprivende rettssaker bør nå skrinlegges for alles skyld.