Øyvind Strømmen hadde 30. mai en kronikk med tittelen «Noen ganger er det alt-right». Undertegnede er nevnt spesielt som stifter og partileder for det nye partiet Alliansen.
Ja, en bred, ny alternativ høyreside er på frammarsj i Europa. Denne nye, alternative høyresiden er mer enn det unyanserte skremselsbildet Strømmen maler opp. Den alternative høyresiden er flere samtidige motreaksjoner på sykdomstegnene og dysfunksjonaliteten i det etablerte politiske systemet. Det pågår en vekkelse av kulturell selvbevissthet i Vesten, spesielt blant de yngre, de som skal leve med konsekvensene av politikernes avgjørelser.
Sterkest reagerer folk på masseinnvandringen. Tydeligst viser masseinnvandringen sitt sanne ansikt gjennom gjentatte terroranslag, men også daglig mer subtilt i skjæringspunktene mellom vestlig og ikke-vestlig identitet og kultur. Disse trendene vil dessverre eskalere framover. Dette vil gi ytterligere kraft til enda sterkere protest fra den nye alternative høyresiden.
Den etablerte norske politiske landskapet, spesielt høyresiden, Høyre og Frp, er åpenbart ikke en del av løsningen. De er snarere en del av problemet. Under deres regjeringstid fortsetter masseinnvandringen under dekke av omgåelser som familiegjenforening, asyl og fri flyt av folk under EØS-avtalen.
Hele det politiske systemet er rigget, og derfor handlingslammet. Det blir manipulert på en rekke uredelige måter som vanlige og ærlige borgere ikke lenger har oversikt over. Men det verste av alt er at denne riggingen nå er blitt så etablert at det hele tas for gitt. Det har blitt en etablert sannhet at det er slik det «må» være.
Sannheten er taperen i alt dette. Det er så åpenbart at alle lyver, at alle taler for sine særinteresser og at ingen lenger snakker om hva som er sant. Stortingspolitikerne og byråkrater blir fraskrevet ansvar. Politikk er «det muliges kunst», sier de, og unndrar seg dermed alt ansvar for alle brutte løfter, da det «ikke var politisk mulig».
Sannheten er at demokratiet, norsk politikk, og politikken i alle vestlige land er kuppet – av systemer og strukturer; partier, utvalg, komiteer, byråkrati og valgsystemer.
Etablissementet fortsetter å legge nye lag på lag på lag med strukturer og systemer mellom folket og seg selv. Det er et uoverskuelig antall lukkede prosesser internt i partiene før noen kandidat kan komme på en valgliste. Det frie, sanndruelige mennesket drukner i systemet, men alle de sleipe system-menneskene frydes selvfølgelig over strukturene – siden strukturene lett lar seg manipulere.
Den demokratiske idealsituasjonen, der velgerne velger på Stortinget den kandidaten de ønsker skal representere seg, har blitt så fjern at den ikke lenger kjennes igjen i systemet. Mitt spørsmål ble derfor: hva kan gjøres? Hva kan gjøres innenfor de gjeldende rammene vi har nå?
Alliansen er en politisk innovasjon. Alliansen har ikke partiprogram, Alliansen har ikke partipisk. I Alliansen er alle kandidater fristilt – frie slik det skal være. Valgkampen føres mest med video i sosiale medier. Alliansens kandidater velges av partileder ut fra kriteriene om å være sanndruelige og ha mot.
Alliansen stiller fantastiske kandidater, der den felles kjernesaken er; Norge ut av EØS. Frie kandidater i Alliansen fronter også saker som; steng grensene, gjenreis norsk kultur og historie, forby omskjæring av guttebarn, forby islam i det offentlige rom.
Ja, denne nye alternative høyresiden er i sterk frammarsj. Egentlig er det sannheten som trenger seg fram i et hav av løgner. Det er slik at sannheten og tidsånden nå ligger hos denne brede, alternative høyrebevegelsen. Virkeligheten er alternativ-høyre.