I likhet med jula har sommeren sin egen musikk. Men der vi gjerne synger de samme sangene om igjen hver jul, bytter de fleste av oss helst ut sommerlåtene hvert år. Forklaringen er enkel, tror jeg. I jula samler vi oss, helst med familien, i hjemmet, spiser den samme maten som i fjor og insisterer på at alt er det samme som det alltid har vært. Men om sommeren reiser vi vekk, til hytter eller utland, for å oppleve noe nytt, glemme hverdagen og skape minner vi kan varme oss på når kulda setter inn. Da trenger vi også ny musikk, som står til sommerdagenes skjøre forgjengelighet. Vi vet jo at det fineste ikke kan vare.
Derfor er lite er så minneverdig som en ekte sommerhit. Sjangeren er ikke så viktig, men lydbildet må gjerne være varmt, med en melankolsk undertone av kommende høst. Sommeren det eller det året er den låta du hørte på dengang da, og omvendt. Og selv om de fleste av oss har sine egne favorittsommerlåter, uavhengig av hva som skjer på hitlistene, finnes også de låtene som overskrider den enkeltes smak og blir stående som den definitive lyden av sommeren det året.
Billboard har til og med en egen «Songs of the Summer»-hitliste, som dukket opp denne uka etter å ha ligget i dvale gjennom høst, vinter og vår. Foreløpig i år ligger Luis Fonsi, Daddy Yankee og Justin Biebers fjærlette reggaeton-banger «Despacito» på en trygg førsteplass, og blir nok liggende der en stund. Men siden jeg ikke kan spansk og helst ikke vil «ta en Bieber», lar vi «Despacito» ligge for nå, og lar blikket gli litt lengre ned på lista for å finne en verdig utfordrer.
Blant de låtene jeg virkelig håper at skal kunne bli store denne sommeren, finner vi for eksempel Songs of the Summer-listas 18. plass, French Montana og Swae Lees «Unforgettable». Montana står oppført som hovedartist, men det er «gjesten» Swae Lee fra Rae Sremmurd, som eier låta. Og det er kanskje ikke så rart. For på en tidlig versjon som dukket opp for noen dager siden var låta faktisk hans. Gjesteartisten på den versjonen var nigerianske Wizkid, som jo også gjestet fjorårets store sommerhit, «One Dance». Lytter vi til denne tidlige versjonen, oppdager vi dessuten at det som fungerer som refreng i French Montana-versjonen egentlig er 21 verselinjer (fordelt på 28 takter) hentet fra Swae Lees førstevers i originalen.
Men selv om jeg personlig er en langt større fan av Wizkid enn av French Montana, er det ingen grunn til å være sur på French. Hans versjon er den beste av de to. Den vet hvor den vil, og det den vil er å slippe til Swae Lee. Montana har alltid hatt et godt øre snarere enn et sterkt nærvær. Og Toronto-produsent Jaegens afro-karibiske beat – like fjærlett som den er drastisk og dramatisk –tillater Montana å gjøre det han gjør best: å såvidt være til stede, slik at han ikke kommer i veien. At han også bruker «Unforgettable» til å samle inn penger for fødselssykehus i Uganda kan heller ikke legges ham til last.
Likevel er det altså ikke ham som gjør «Unforgettable» uforglemmelig. Låta er og blir Swae Lees, i den grad at en lurer på hvorfor så få andre artister hittil har brukt ham til å skrive refrenger for dem. Årvåkne lesere vil kanskje huske at Swae Lee la fundamentet for Beyoncés «Formation», men der kollegaer som Migos’ Quavo og R&B-ikonet Ty Dolla $ign dukker opp overalt, holder Swae Lee seg foreløpig helst i nærheten av superprodusent Mike Will Made It og broren, Slim Jxmmie. Et soloalbum er kanskje på vei, men det var det også for et år siden.
I mellomtiden får vi klare oss med «Unforgettable», som kommer til å definere sommeren for en del av oss, på grunn av det skjøre, halvt sungne vers-refrenget til sremmurden. Har du låta på i bakgrunnen, tenker du kanskje at det er snakk om en kjærlighetserklæring, men som så ofte ellers i moderne rap er det litt mer komplisert enn som så. Her er det oppbruddet snarere enn møtet som vektlegges. Mer presist veves oppbruddet inn i møtet, og møtet inn i oppbruddet, slik at det som kan se ut som en begynnelse allerede bærer slutten i seg.
Vi befinner oss i klubben, men det forstår vi ikke med en gang. For tankene er et annet sted, hos kjæresten. Spesielt kjærlige er de likevel ikke:
«It’s not good enough for me
Since I’ve been with you.
Ooh, it’s not gonna work for you.
Nobody can equal me (I know)»
«Det» er forholdet deres, og fordi han er alene og har henne på avstand, tillater han seg å være smålig nok til å mene at det er hun som er problemet. Det kommer ikke til å funke, for jeg har det ikke bra, men du kommer ikke til å like at jeg forlater deg, for du finner aldri en som meg. Så smålig må en nesten være for å kunne gjøre det slutt. Forelskelse er en form for overvurdering: plutselig er det noen som er mer interessant for deg enn det du selv er! Altså må balansen gjenopprettes når forelskelsen svinner: hun kommer neppe til å klare seg uten deg. Men smålighet er ikke nok for Swae Lee, som er ute etter å ødelegge forholdet såpass at han ikke risikerer å måtte reparere det igjen. Derfor drikker han seg til mot:
«I’m gonna sip on this drink. When I’m fucked up
I sure know how to pick ‘em.
I’m gonna catch the rhythm while she push up against me
Ooh, is she tipsy?»
Om «Unforgettable» er en bagatell, slik alle gode sommerlåter er, kan en likevel beundre hvilken effektiv forteller Swae Lee er i disse verselinjene, som han også varierer rytmisk på en suveren måte, med lange pauser, plutselige løp og brå overganger mellom der og her. Han fortsetter krangelen med kjæresten i tankene. Han er i klubben og drikker seg til mot. Han er på dansegulvet og sjekker opp ei ny jente. Når han tenker på kjæresten der hjemme, som han manner seg opp til å bedra, trenger ordene mye luft. Den konsise setningen «I had enough convo for 24» – jeg har konversert nok for i dag – får strekke seg ut over to takter. Når han tenker på hun pene på dansegulvet, renner ordene nærmest ut av ham, like yre som de er nervøse. De siste to linjene her trenger bare to takter.
«I had enough convo for 24
I peep’d you from across the room,
Pretty little body dancin’ like GoGo, hey!»
Slike linjer kan sikkert vekke moralsk forargelse, ettersom de antyder at jenter helst bør holde kjeft om de vil at gutta skal like dem. Men de fleste av oss har trolig opplevd å være i en situasjon der de har foretrukket et stumt, historieløst begjærsobjekt fremfor en pratsom og utilstrekkelig partner.
Swae Lees ironi ligger et annet sted. Låtas forteller har nemlig knapt rukket å møte sitt nye begjærsobjekt før han utbryter at hun er «uforglemmelig», som om det knappe minuttet låta har vart – hun dukker opp ca. 34 sekunder inn – er alt han trenger for å fastslå noe slikt.
«And you are unforgettable
I need to get you alone!»
Men ikke før har han sagt det, så må han plutselig debattere med seg selv igjen, noe som antyder at alt kanskje fortsatt foregår i hodet hans, og slett ikke på dansegulvet:
«Why not? A fuckin’ good time never hurt nobody
I got a little drink, but it’s not Bacardi
If you loved the girl, then I’m so so sorry
I gotta give it to her like we in a marriage»
Elske med henne som i et ekteskap allerede den første kvelden, ja? Det er åpenbart ikke jenta der ute på dansegulvet Swae Lee ikke kan glemme, men forholdet han prøver å legge bak seg, hun der hjemme som faktisk kan snakke.
«Oh, like we in a hurry
No, no, I won’t tell nobody
You’re on your level too
Tryna do what lovers do.»
Ja, hva gjør egentlig elskerne? Det at Swae Lee ikke kan glemme jenta der hjemme farger alt – ikke minst måten han prøver å nærme seg den nye på. For hvordan traff han egentlig henne han nå prøver å forlate, og under hvilke omstendigheter? Om det tier fortellingen.
Selv når Swae Lee forestiller seg at han ydmyker den nye jentas forsmådde kjæreste, passer de sviende ordene aller best på ham selv: «If you loved the girl, then I’m so so sorry.» Kan man velge hvem en vil elske, og hva en vil huske? For Swae Lee i klubben sauser det gamle seg stadig inn i det nye, til han nesten ikke kan se forskjell på dem. Der ligger ironien i «Unforgettable», og den er djup.