«Men de sier det er ikke noe press
Men jeg vet det er press og de vet det er press
Men de sier det er ikke noe press»
(Ezarri: Ikke noe press)
Mulig er det søkt å lage en link mellom rapperen Ezzari og livsoppholdsytelsen Arbeidsavklaringspenger? Det første en ærlig beskrivelse av hvordan det som ung er å leve opp til forventninger fra familie, skole, samfunn og musikkindustri. Det andre en avgjørende inntektskilde for svært mange, i tillegg til en byråkratterminologisk bunnotering.
Ezarri målbærer i teksten hva deler av en ung generasjon opplever av forventning fra det voksne Norge, og at det verste fall fører til handlingslammelse. I den politiske diskusjonen om Arbeidsavklaringspenger sitter likevel den politiske floskelen «å stille krav er å bry seg» løst.
Ezarris tekst er kanskje det viktigste innspillet når ordningen med Arbeidsavklaringspenger nå skal endres, spesielt når den samme generasjonen er overrepresentert i nettopp den statistikken?
Arbeidsavklaringspenger (AAP) handler om press, selv om politikere kanskje sier det ikke er noe press, og foretrekker heller det mer korrekte incentiv. Ved å motta disse pengene inngår du en kontrakt med samfunnet om at dette skal lede til jobb, selv om du har redusert arbeidsevne på grunn av «skade, sykdom eller lyte». Som et ledd i den avtalen forplikter også samfunnet å gi deg nødvendig hjelp for å komme i jobb.
Stortinget skal straks ta stilling til om presset skal skrus til ytterligere. Det er forståelig at regjeringen føler et behov for å gjøre noe, og den har en sterk tro på incentiver i arbeidsmarkedspolitikken. Men er det mangel på incentiver som er problemet, eller er det tvert imot systemproblemer som gjør at folk faller utenfor?
I følge Arbeids- og velferdsdirektoratet er det til enhver tid 60000 personer som står i kø for å begynne på arbeidsrettede tiltak. Tallet har vært stabilt over flere år. I Navs årsrapport leser man at den gjennomsnittlige ventetiden for å komme i gang med tiltak er 390 dager.
Ventetider gjør i vondt verre for dem det gjelder. Mange blir sykere. Sannsynligheten for å komme inn i arbeidslivet reduseres. Ved å gjøre det vanskeligere for personer med hjelpebehov å få AAP, og ved å korte ned på stønadsperioden, skal brukerne gis et sterkere incentiv til å komme i jobb. Men psykisk syke vil fortsatt være syke, og unge med store lese- og skrivevansker vil fortsatt ha store lese- og skrivevansker.
Diagnosene forblir de samme. Problemet forsvinner ikke, men skyves bare over på andre budsjetter.
Ezarri gir et verdifullt bidrag. I sin tekst om sitt eget liv, kommer han regjeringen delvis i møte med en kanskje overraskende konklusjon: Press virker, men ikke som en løsning alene.
«Men med det sagt, er ting bedre nå
Etter flere år, fant jeg mitt levemål
Jeg var alene, bro, ingen å lene på
Men jeg vrengte om, pappa er kjempestolt
For selv om jeg har masse press på meg
Må jeg passe på min helse, jeg må kaste vekk sorgen
Jeg vil bare føle glede, skrive sanger
Og håper jeg vil bare røre dere når jeg kaster ut låter
Ja, press er viktig, jeg kan’ke la det forme meg»
Ezarri greide selv å «vrenge om». Da har også presset gjort ham sterkere.
Ikke alle er like sterke. Uten at personer som sliter får et tilbud, vil ytterligere press føre til handlingslammelse både hos personer og hjelpeapparat. Incentiver teller, men arbeidsrettede tilbud avgjør. Danmark er ofte en modell for Norge i arbeidsmarkedspolitikken. Der er pendelen i ferd med å snu. 20 år med reformer som utelukkende har dreid seg om å justere de økonomiske pressmidlene har ikke gitt resultater.
Både i embetsverket og blant politikere er det vokst frem en forståelse for at resultatene først kommer når man har et reelt kvalifiseringstilbud til dem som trenger det. Først da kan man presse litt på..