LO-kongressen sparkes i gang i dag. I en valgkampoppkjøring der vi hører om mer eller mindre skatt, innvandring, klimakamp, helse- og skoleprioriteringer, er det en ting som merkelig nok kommer litt i bakgrunnen: arbeidslivsspørsmål. Hvordan arbeidslivet skal innrettes er kanskje den aller viktigste skillelinjen mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk.
Slik har det i grunnen alltid vært, men endringer det siste drøye tiåret har gitt saken fornyet aktualitet. Utviklingen har skjedd i raskt tempo etter EØS-utvidelesen i 2004, hvor Norge fikk tilgang på et stort antall nye arbeidstakere. Det har gitt norsk økonomi fart i en tid med sterk etterspørsel, men har samtidig ført til at det organiserte arbeideslivet i mange bransjer er under sterkt press. Andelen fagorganiserte synker, etterspørselen etter fagarbeidere og lærlingeplasser forsvinner når tilgangen på annen, billig arbeidskraft er stor. Useriøse aktører som tilbyr elendig lønn og arbeidsforhold har florert. For en interessert og dyktig journalist har det nærmest vært nok å sette foten utenfor døra for å fylle avisa med en rekke tilfeller av grov sosial dumping og utnyttelse av arbeidskraft.
Det er liten uenighet om situasjonsbeskrivelsen. Den tida er forbi da høyresiden kunne fnyse av påstander om sosial dumping. Kunnskapsministeren fra Høyre har løftet oppmerksomheten rundt yrkesfagene, dagens regjering har opprettet sentre mot arbeidslivskriminalitet. Resultatene er dessverre magre. Riksrevisjonen la i fjor sommer fram en rapport med sterk kritikk: «For dårlig etterforskning, lang saksbehandlingstid og svak framdrift i etterforskningen gjør det vanskelig å innfri Stortingets forutsetninger om at lovbrudd i arbeidslivet skal føre til reaksjoner og konsekvenser for den som bryter loven», het det.
Erkjennelsen siger ikke inn bare i Norge. Også EU, for mange den store satan i denne sammenhengen, ser skriften på veggen. Presidenten i EU-kommisjonen Jean-Claude Junker har satt i gang et politisk program, «Europen Pillar of Social Rights», for å utvikle prinsipper som skal styrke «rettferdige og balanserte arbeidsmarkeder».
Men hvordan? I sin enkleste form har svarene i Norge til nå vært en tro på at markedet og aktørene selv løser dette på egenhånd, med styrking av kontrollen i etterkant. Det har ikke vært effektivt nok. På venstresiden, blant annet i LO, stiger troen på proteksjonisme oppsigelse av EØS-avtalen som det eneste saliggjørende.
Det er presserende å finne bedre svar, som både høyre og venstresiden kan omfavne.
I Rogaland har det oppstått en rørende, politisk enighet. På fylkestinget er det tverrpolitisk enighet om et nytt tiltak. Alle offentlige anbud skal stille krav om minst 50 prosent fagarbeidere og 15 prosent lærlinger – og ikke mer enn ett ledd med underleverandører. Uten lærlinger i bedriftene ødelegges i praksis yrkesfagsutdanningen. Og motsatt: uten krav om fagarbeidere, hvorfor ta inn lærlinger som i framtida skal bli fagarbeidere? Med mer oversiktlige forhold på arbeidsplassene gir det dessuten bedre mulighet for å organisere – også utenlandsk arbeidskraft fra EØS-området.
Det har gitt effekt: Entreprenøren Skanska fikk omtrent samtidig et anbud fra Rogaland fylkeskommune om bygging av en videregående skole, og et anbud fra Stavanger kommune om bygging av et sykehjem. Bare Rogaland hadde krav om fagarbeidere, og der måtte Skanska ta inn igjen åtte fagarbeidere for å følge anbudet. Fagforbundet i Rogaland mener likevel at lærlingekravet ikke er blitt skikkelig etterlevd. Politikerne strever altså med å følge opp.
Det kan bli lettere hvis kravet omfatter flere. I Norge kjøper det offentlige kjøper inn varer og tjenester for 450 milliarder kroner i året. Det gir en enorm innkjøpsmakt. Arbeiderpartiet har løftet politikken inn i sitt nye partiprogram med «krav om lærlinger, egne ansatte, fagarbeidere og ryddige lønns- og arbeidsvilkår ved offentlige anbud». Og: «sørge for at slike krav blir etterlevd».
Spørsmålet er bare hvor lang tid det tar før de andre politiske partiene kommer etter. Når sosial dumping er et anerkjent problem, når både høyre- og venstresiden er enige om at et organisert arbeidsliv er et gode for samfunnet – og politikken i dag ikke gir god nok effekt.
Offentlige anbud blir kanskje dyrere, men søppelskandalen i Oslo er en av mange påminnelser om hva som er alternativet. Det gir også samfunnsøkonomisk gevinst i form av bedre yrkesfagsutdanning og et mer oversiktlig arbeidsliv med mindre marked for svart arbeid. Det er dessuten usunt med et arbeidsliv som først og fremst drives av lavtlønnskonkurranse. Bedriftene trenger ikke utvikle smartere løsninger og teknologi når en billig arbeider kan bære materialene med muskelkraft.
Det gjelder å snu utviklingen, før noen velter den overende.
Spaltist