Nyvalget i Storbritannia gir Theresa May og de konservative gode utsikter til å styrke sitt flertall, og øker presset på Arbeiderpartiet og Jeremy Corbyn. Mays U-sving i fart er likevel ikke risikofri.
19. april vedtok det britiske underhuset å avholde nyvalg 8. juni – med et overveldende flertall på 522-13 og etter forslag fra statsminister Theresa May. Det var en liten sensasjon, dels fordi May standhaftig hadde avvist at valg før 2020 var aktuelt, og dels fordi valgene i Storbritannia de siste 40 åra har kommet med jevne mellomrom på fire-fem år.
Da valget i mai 2015 svært uventet ga de konservative flertall, syntes et nytt valg før femårsperiodens utløp i 2020 nesten utenkelig. Men folkeavstemningen som i fjor vår uventet ga flertall for utmelding fra EU fikk den valgte statsministeren David Cameron til å kaste kortene, og kastet samtidig britisk politikk ut i en unntakstilstand.
Ett år senere er argumentene for et nyvalg åpenbare. Statsministeren som står der nå var ikke den som stilte til valg i 2015, og hun mangler et personlig tillitsvotum fra velgerne. Situasjonen er dramatisk endret i og med at Storbritannia nå er i ferd med å melde seg ut av EU. En ikke uvesentlig bivirkning av det er at Skottland kan komme til å melde seg ut av Storbritannia. De konservative har bare et knepent flertall i underhuset, og uro i egne rekker gjør at regjeringen risikerer å tape viktige avstemninger der. Legg til at May er personlig populær og at partiet hennes har meningsmålinger godt over resultatet fra 2015, så var det nærliggende for dem å foreslå nyvalg nå.
Liberaldemokratene ligger også over valgresultatet fra 2015 og har lite å tape. Deres nye partileder Tim Farron gned seg trolig i hendene over nyvalget. Arbeiderpartiets Jeremy Corbyn støttet nok derimot forslaget mer fordi det ville være forskrekkelig å si nei enn fordi det var forlokkende å si ja.
Sosialdemokratiske partier i Vest-Europa er inne i en krevende periode, senest illustrert av det franske søsterpartiets kollaps ved presidentvalget. Arbeiderpartiet har mistet sitt tradisjonelle hegemoni i Skottland til det skotske uavhengighetspartiet, og er på defensiven i alle deler av Storbritannia. Corbyn ble partileder grunnet stor støtte på grunnplanet i partiorganisasjonen, men har fortsatt rekordlav støtte både blant velgerne og i parlamentsgruppa. Valget av den gamle radikaleren Corbyn innebar at Arbeiderpartiet tok en krapp venstresving, noe som for dem nesten aldri har vært en god valgkampstrategi. Forrige forsøk kom i 1983, da partiet under Michael Foot gikk til valg på et radikalt program som spydig er blitt kalt verdenshistoriens lengste selvmordsbrev. Resultatet ble Arbeiderpartiets dårligste valg siden 1918, Foots fall – og 14 år med konservative regjeringer. Corbyns problemer var utvilsomt en medvirkende årsak til Mays beslutning om nyvalg.
Situasjonen med at en statsminister tross flertall i underhuset skriver ut nyvalg tidlig i perioden, har historisk gitt variable resultater. Arbeiderpartiets Harold Wilson fikk riktignok både i 1966 og 1974 det styringsdyktige flertallet han håpet på. Men i 1951 ble det slutten på Clement Attlees ellers framgangsrike periode som statsminister, at han bare halvannet år inn i en valgperiode skrev ut nyvalg. Målet var et sikrere flertall som åpnet for større sosiale reformer, men resultatet ble at Arbeiderpartiet kom i mindretall og måtte se på fire års stillstand under Churchill. En tilsvarende feilvurdering på konservativ side utløste i 1923 Stanley Baldwins avgang, bare et halvt år etter at han tiltrådte. Det var under den valgkampen de konservatives tidligere partileder og statsminister Arthur Balfour konkluderte med at Baldwin åpenbart var en idiot, og at det bare gjensto å teste ut om han var en inspirerende idiot.
De historiske erfaringene er så vidt gamle at man kanskje ikke bør legge for stor vekt på dem. Tilbake i 2017 er himmelen over Theresa May blå, men langt fra skyfri. Meningsmålingene har vist seg lite treffsikre ved flere valg nylig – inkludert det forrige i Storbritannia. May beskyldes etter sin U-sving i spørsmålet om nyvalg for å sette hensynet til partiet og seg selv foran hensynet til nasjonen. Forslaget om nyvalg ble mer kontroversielt, siden May samtidig bekjentgjorde at hun ikke vil delta i valgdebatter. Hun går til valg som leder for et parti preget av sterke motsetninger både personlig og politisk – for å få gjennomført en utmelding som opp mot halvparten av partiets velgere er mot.
En usikkerhetsfaktor er pågående etterforskning av partiets pengebruk i forrige valgkamp. En stor underliggende utfordring er at svært mange velgere egentlig er misfornøyde med utviklingen, i et Storbritannia som preges av økende forskjeller både sosialt og geografisk.
Med meningsmålinger over 45 prosent kan valgresultatet bli de konservatives beste i etterkrigstiden. Mest sannsynlig er kanskje en noe mindre framgang for de konservative og et videre fall for Arbeiderpartiet. Det kan også bli et gedigent slag i luften, med et resultat som endrer lite på den parlamentariske situasjonen. Helt utenkelig er det ikke at de konservative kan miste flertallet, siden de sist vant mange kretser med liten margin. Det skotske uavhengighetspartiet dominerer fortsatt der, og liberaldemokratene kan koste de konservative utsatte mandater i England. Høyrepopulistiske og innvandringskritiske UKIP ser ut til å være på defensiven nasjonalt, men kan i likhet med De grønne vinne flere kretser enn i 2015. Opposisjonspartiene er alle kritiske til de konservative, og kan se ut til å koordinere seg noe bedre med hvor de stiller i år.
Klart største parti blir de konservative uansett, og Mays posisjon i egne rekker er sterk nok til at hun kan fortsette som statsminister selv med et noe skuffende valgresultat. Jeremy Corbyn sitter langt mer utsatt som partileder. Det er sannsynlig at han må trekke seg som følge av et skuffende valgresultat – men godt mulig at det i så fall gjør utfordringene til May og de konservative større for kommende år.