I boka «Memoarer Del 1» skildrer Bob Dylan en episode fra 1987. Selvtilliten er av forskjellige grunner på bånn. Han er i San Rafael der han skal øve foran en turné med Grateful Dead. En regnfull ettermiddag går han ut på gata. Han dumper inn på en bitteliten, smal bar, der noen musikere spiller innerst i lokalet. «Det så ut som det siste stoppested på glemselens tog.» Han bestiller en gin tonic og ser på sangeren, en eldre kar med mohairdress, flat hatt med smal brem og et glinsende slips. Backet av bass, piano og trommer synger han gamle jazzballader, lavt og avslappet, med en «naturlig styrke».
Dylan forteller hvordan han plutselig fikk følelsen av at denne sangeren «åpnet et vindu rett inn i sjelen min», som om han sa: «Sånn burde du gjøre det.» Han blir minnet om hvordan han selv uanstrengt hadde sunget med en like «enkel og elementær» teknikk. Når han begynner å øve med Grateful Dead, opplever han «på en mirakuløs måte» hvordan noe slipper taket. «Jeg hadde den gamle jazzsangeren å takke.»
Denne skildringen dukker opp i erindringen mens jeg gang på gang lar trilogien «Shadows in the Night» (2015), «Fallen Angels» (2016) og den nylig utgitte tre CD’ers «Triplicate» fylle rommet. Vidunderlig musikk. Udødelige sanger. Balsam for sjelen. Som Dylan selv sier det i et intervju i forbindelse med den nye plata; disse sangene rommer essensen av livet, den menneskelige tilstanden, de har tillit til styrken i vanlige folks hverdagsliv. Dylan bruker uttrykket «ikke-materialistisk».
Bedre, rent teknisk, har han aldri sunget. Det er som om det raseriet han uttrykte under talen i Det hvite hus i 2012, rettet mot kritikere som har påstått at han «synger som en frosk», har fått ham til å ville bevise det motsatte. På 52 standarlåter. Samtidig er han full av en «naturlig styrke» som gjør ham i stand til å formidle all den lidenskapen, visdommen og melankolien som ligger i dypet av disse vakre, harmoniske sangene. «Etter at jeg har levd dem og levd gjennom dem forstår jeg dem bedre,» sier han.
Jeg vet ikke om Dylan har tenkt i de baner, men lyden fra «Triplicate» klinger i bakgrunnen mens USA er inne i en periode av politisk lavmål. Plata er en melodiøs påminnelse om at Amerika også er en kulturnasjon, selv om Donald Trump gjør hva han kan for å bevise det motsatte. Den store, amerikanske sangboka minner om en tid da USA tross alt var inne i en slags storhetstid; før, under og etter andre verdenskrig.
Kanskje det er for å understreke dette Dylan ikke bare kommer med én plate til, men tre, når han avslutter en av sine mange trilogier gjennom karrieren. Han forsøker selvsagt ikke å kopiere Frank Sinatra. Snarere er det Sinatras spøkelse som flakker gjennom disse innspillingene, der steel gitar erstatter fioliner. Dylan ser en sammenheng mellom blues, country og komponerte evergreens. Alt sammen er lyden fra «det tapte landet», som han skriver om i selvbiografien.
På spørsmål om han er bekymret for fansens reaksjon, svarer han: «Disse sangene er lagd for mannen i gata, det alminnelige mennesket, hverdagstypen. Kanskje en Bob Dylan-fan, kanskje ikke. Jeg har ikke peiling.»