Karl-Eirik Kval gjør det lett for seg selv når han kritiserer min analyse av det flerkulturelle Norge med utgangspunkt i en liten flis av ei bok jeg skrev for 27 år siden (Dagbladet 22. mars).
Hadde han valgt andre og nyere kilder, ville han ha kunnet trekke andre konklusjoner. Jeg anbefaler i den anledning særlig boka «Samfunn» fra 2010.
Jeg kan forsikre Kval om at jeg har skiftet oppfatning på en rekke områder etter at «Veien til et mer eksotisk Norge» ble skrevet. Noe annet – for å parafrasere Else Michelet – ville være direkte urenslig. Dessuten er det urimelig å beskylde meg for ikke å ta opp problemer forbundet med innvandring.
Det bør nevnes at veksten i innvandrerbefolkningen har vært betydelig raskere enn antatt i 1990; dersom etterkommere inkluderes, snakker vi om en firedobling på 25 år. Det ville ha vært et mysterium dersom en så rask endring ikke førte til friksjoner i dagliglivet, samt problemer i samfunnsplanleggingen og institusjoner som skole og helsevesen.
La meg nevne noen problemområder. Flere av dem er ikke berørt i den gamle debattboka, som ble skrevet som et optimistisk programskrift, men tas opp, til dels grundig, i senere bøker og artikler, som blant annet problematiserer trygghet, frihet, verdier, rettferdighet, tilhørighet og det vanskelige begrepet integrasjon, i et forsøk på å oppdatere norgeskartet slik at det er forenlig med terrenget i det 21. århundret.
* Kulturelt fellesskap. For å delta i samfunnets felles institusjoner, er det blant annet nødvendig å beherske språket godt.
Både majoritet og minoriteter blir skadelidende dersom det er mange som mangler denne vesentlige formen for kulturell integrasjon.
* Deltakelse i felles institusjoner. Den sosiale integrasjonen gjennom skole, arbeidsliv, organisasjonsliv osv. er avgjørende for å få et godt liv i Norge, og danner grunnlaget for den kulturelle integrasjonen.
Gettoen var med andre ord et morsomt tankeeksperiment, men ingen god idé.
* Bekjempelse av diskriminering og rasisme. For å skape tillit, må mennesker som bor i dette landet oppleve at de ikke blir forskjellsbehandlet på bakgrunn av utseende, språk, religion eller bakgrunn.
* Nei til multikulturalisme, ja til mangfold. Allerede i 1993 skrev jeg «Kulturterrorismen», som advarte mot å gjøre kulturell identitet til grunnlag for politikk, kort sagt tilbaketrekning i gruppeidentiteter på bekostning av større fellesskap basert på individuelle valg og rettigheter. Mangfold er positivt, men ikke når enkeltpersoner blir skadelidende ved å påtvinges en kulturell eller religiøs identitet de ikke har valgt.
La meg også nevne at jeg, trolig som den eneste i Norge, skrev positivt om David Goodharts kontroversielle essay «Too Diverse?» da det ble publisert i Storbritannia i 2004.
Tidsskriftredaktøren Goodhart mistet mange av sine sympatisører på den britiske venstresiden da han argumenterte for at stor kulturell variasjon kunne bidra til å svekke velferdsstaten, blant annet fordi middelklassen ugjerne ville betale høye skatter dersom de gikk til å finansiere folk de ikke opplevde at de hadde mye felles med.
Og jeg kunne ha fortsatt. Kvals kritikk er urimelig både fordi den baserer seg på en tekst som ble skrevet da verden så ganske annerledes ut enn nå, fordi hans lesning er selektiv og ufullstendig og fordi han underslår at jeg, i likhet med andre som har tatt flerkulturalitet og migrasjon på alvor, ser mange skjær i sjøen, dilemmaer og problemer i årene som kommer. Det kreves en felles innsats, og kanskje en ørliten dråpe optimisme, for at vi skal klare å håndtere disse utfordringene på en måte vi kan være bekjent av – vi som lever i verdens lykkeligste land.