Da jeg studerte på Blindern var jeg innom Karrieredagen flere ganger. Det var ikke lett å vite hva en kunne bruke en statsvitenskapsutdannelse til og jeg søkte inspirasjon og veiledning. Et år var jeg bortom et av de store selskapene og fortalte hva jeg studerte og fikk svaret: «Ja, da passer du vel til en jobb innen HR, Human Resources.» Logikken er forståelig: Samfunnsvitere studerer mennesker og anses derfor for å være flinke med mennesker.
Historien kommer til meg da jeg leser debatten rundt den ventede humaniorameldingen, som kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen presenterte hovedpunktene fra, på Universitet i Oslo onsdag.
Alle ser ut til å være enige om at humaniora er viktig og at humanister må bli flinkere til gjøre seg relevante, men få forstår hva humaniora er. En snakker om humanioras egenart, men blander inn samfunnsvitenskap når en skal forklare fagenes relevans. Og det minner om Karrieredagen: De studerer jo mennesker, så da vil det jo være relevant for det meste vi gjør.
Men humanioras relevans kan spisses inn mer enn som så. Migrasjonsutfordringer, eksistensiell risiko, store globale ulikheter, robotrevolusjonen og generell kunstig intelligens, er blant våre viktigste utfordringer, og her kan vi ikke gjøre framskritt uten at humanioras perspektiver får spille en stor rolle.
Hva er bevissthet, kausalitet, intelligens, skjønnhet, identitet, rettferdighet, godt, mennesket og hva er verdt å bevare? Hvordan skal goder fordeles, samfunnet organiseres, og hvilke institusjoner fremmer kunnskapsutvikling? Og hvordan kan vi leve et godt liv?
Jo flere muligheter vi får og jo lenger teknologien kommer, jo mer relevante blir mange av disse spørsmålene. Likevel sliter humaniora med imaget.
Røe Isaksen kunne ikke love mange flere millioner for å bøte på det. Poenget var snarere å koble humaniora på de eksisterende finansieringskanaler, og tilpasse disse den humanistiske forskningen. Statsråden ville også hjelpe til å åpne forskningstidsskriftene. Det er på høy tid. At ikke forskningen som publiseres er tilgjengelig for alle når en så stor andel av forskningen allerede er finansiert av det offentlige, er en skandale. Språkfagene skal hjelpes og utdanningene skal gjøres mer arbeidslivsrelevante.
Men mesteparten må forskere og studenter gjøre selv. Humanioras innsikter er som Røe Isaksen påpekte en underutnyttet ressurs. Slik trenger det ikke være. Humanister bør f.eks. gjøre seg tilgjengelig for teknologiselskaper.
Forskere bør ta en større plass i det offentlige ordskiftet og se til Future of Humanity Institute i Oxford for inspirasjon til tverrfaglig miljøbygging.
Og universitetene bør ikke miste seg til arbeidslivsrelevansen. Læres studentene til å bli gode forskere innen sitt fag, vil de også bli solide og etterspurte arbeidstakere. Selv utenfor HR