Verdens helseorganisasjon anser seksualisert vold og overgrep som et folkehelseproblem. Norske undersøkelser viser at hver fjerde kvinne og hver tiende mann har vært utsatt for seksuelt krenkende atferd før de fylte 16 år. Dette er alarmerende tall.
Derfor er det prisverdig at psykologene John-Filip Lundhaug Strandmoen og Øyvind Sandsether engasjerer seg i spørsmålet om bruk av seksualiserte dukker av barn representerer risiko for nye overgrep mot barn.
Vis mer
Dessverre velger forfatterne å kritisere mine uttalelser på grunnlag av et enkelt intervju i Dagbladet 3. mars som inngangsvinkel for sitt innlegg. Hadde de lest flere av de intervjuene jeg gjorde for Nettavisen, NRK og TV2 samme dag ville de sett at jeg uttalte meg mer nyansert enn det de legger til grunn.
Det jeg uttalte var at for enkelte kan slike dukker muligens virke forebyggende mot overgrep mot barn. For andre kan derimot dokkene bli et springbrett til ytterligere overgrep. Jeg presiserte at vi ikke har tilstrekkelig forskningsmessig kunnskap om dette.
De hevder å ha forskningsmessig belegg for at bruk av seksualiserte barnedokker vil øke risikoen for overgrep. De skriver blant annet at: «I selvrapporteringsstudier bekrefter mange av dem som har brukt bilder og filmer med seksualiserte framstillinger av barn, at de også har begått overgrep mot barn». Det er flere problemer her. De mener at bruk av dukker representerer samme risikofaktor som å ha sett overgrepsfilmer. Hvordan vet de det?
De skriver at «mange» med enkel tilgang til overgrepsmateriale også begår seksuelle overgrep. Men hvor sterk sammenhengen er opplyser de ikke. Forfatterne bruker uttrykk som «mange» og «noen». Det er upresist.
Forfatterne refererer ikke til en eneste studie som dokumenterer klar sammenheng mellom bruk av seksualiserte dukker og økt risiko for overgrep. De framkaster psykologiske læringsteorier som argumentasjon. Men teori er ikke vitenskapelig kunnskap.
Vet vi at bruk av dukker vil øke risiko for overgrep? Vet Kripos noe vi andre ikke vet?
Forfatterne tillegger meg feilaktig antakelser om «katarsis teori», det vil si at bruk av dukker vil føre til lettelse av behovet for overgrep mot barn. Hvor har de det fra?
I debatter er det vanlig å ta en polarisert posisjon og ikke rikke seg en tomme. Jeg gjør likevel et lite forsøk. I Dagbladets intervju ser jeg at mine uttalelser kan framstå som bastante. Jeg burde vært nøyere med sitatsjekken. Jeg er heller ikke prinsipielt uenig med forfatterne i at noen kan få økt risiko for overgrep ved bruk av seksualiserte dukker. Men det gjelder neppe alle.
Å engasjere seg i debatter og å gi uttrykk for standpunkt knyttet til pedofili og seksuelle overgrep mot barn er som å stikke hånda inn i et vepsebol. Andre responser jeg fikk på intervjuene jeg ga 3. mars, var at de var for preget av forbehold. En kan ikke gjøre alle til lags i slike debatter og de vinnes sjelden i media.
Engasjement er viktig. Men det er beklagelig når vi som jobber med overgrepsproblematikk, som terapeuter, forskere eller etterforskere bruker tiden til å kritisere hverandre. Vi bør heller samarbeide for å bringe fram viktig og vitenskapelig basert kunnskap.