bilindustrien

fra Easyshopper

FILM: Ni år gamle Ylva, hovedpersonen i «Tungeskjærerne», tenker over hva det vil si at hun er på vei fra Oslo til Myre i Vesterålen, for å lære å skjære torsketunger på fiskeanlegget der, slik moren hennes og tanten hennes gjorde der oppe da de var barn. Konklusjonen hennes er at nettopp fordi hun nå skal igang med det samme, er det tradisjon. Tradisjonen finnes bare hvis slike som henne tar del i den.

Viktig forankring

Dette er en av mange fine tanker om fortid og nåtid som finnes i Solveig Melkeraaens dokumentar. Ylva er hennes egen niese, og kameraet kartlegger det spenningsfylte møtet mellom et urbant norsk barn av 2017 og en gammel skikk, som er radikalt annerledes enn det meste av dagens typiske barneaktiviteter. Barna Ylva møter i Vesterålen, er trygge og drevne i turneringen av de skarpe knivene, og entusiastiske ved tanken på hvor mange kilo tunge de skal skjære og hvor mange penger de skal tjene. Bildene av Ylva og de andre barna settes opp mot gamle, sort-hvite fotografier av fiskere fra en annen epoke, alle bildene med naustene og fjorden og fjellene i bakgrunnen.

Slik minner «Tungeskjærerne» ordløst om viktigheten av forankring, av ikke å glemme de lange linjene, eller at det finnes andre måter å leve på enn den som er vel ansett akkurat her og nå. Dette er et av de fineste og best formidlede trekkene ved filmen. Det hører med at noen av niåringens betraktninger er så reflekterte og velformulerte at tilskueren kan undres over hva hun har kommet opp med selv, og hva som er skrevet for henne av eldre og mer drevne krefter. Sammenlignet med Margreth Olins «Barndom» finnes det her større tvil om barnet observeres eller instrueres.

Barn med gjeld

Ylva reagerer først med taus forskrekkelse på det hardt opplyste fiskeanlegget og den klissete jobben. Men etter litt tåretørking og oppmuntring får hun det til. «Tungeskjærerne» er også et argument for å utfordre barn, og stole på at de kan ta initiativ og ansvar. Akkurat hvor mye ansvar kan få noen hver til å kvele et gulp, idet Ylvas læremester, den jevnaldrende Tobias, kjekt tar opp et lån på tyve tusen kroner i tillegg til de tretti tusen han har spart, for å kunne kjøpe båten han ønsker seg så sterkt. Også dette vises som forfriskende annerledes sammenlignet med den en mer skånsom tilnærming til barns oppvekst, men det er nærliggende å se for seg hvordan en pode med mindre kontroll og disiplin vil kunne streve med en høyst reell gjeldsbyrde.

Tobias er en energibunt med en utstråling på åtti watt. Samtalene mellom ham og Ylva, begge åpne og reflekterte og lette å bli glad i, og samtalene dem i mellom bærer begge preg av en oppsiktsvekkende modenhet. De har begge opplevd at mor og far har gått fra hverandre, og funderer over hvorfor dette skjedde, om ikke problemene til foreldrene kunne vært unngått om de voksne hadde fortalt hverandre tidligere om det de syntes var vanskelig. Tilliten til barns dømmekraft kommer til syne også i disse situasjonene.

Og så, iblant, mister «Tungeskjærerne» konsentrasjonen, og blir flatere og mindre engasjerende. Ylvas filleonkel, Tshawe Baqwa fra Madcon, sneier innom som fortrolig og soundtrackleverandør, i noe som mest minner om produktplassering og publikumsfrieri. Og en liksommusikkvideo fra fiskeanlegget gir en eim av amatørrevy som er sterkere enn torskelukta. Slike unødige omveier vanner ut det som ellers er en levende og interessant samtale, to gode unger imellom.