ET par dager etter Lahti-VM ble vinterens beste langrennsløper avskrevet av en sofaekspert fra Oslo vest:
- Er det noen som forteller Martin Johnsrud Sundby at han er fullstendig sjanseløs i spurten, spurte denne innsenderen i Aftenposten som foruten å spre dårlig stemning rundt Sundby i passe sår tid etter at VM-gullene glapp, jobber som treningskoordinator for yngre fotballjenter i Martins naboklubb rett ned Holmenkollåsen.
La meg si det slik:
- Hadde jeg skulle ansette en trener for å lære unge idrettsutøvere kjernen i god treningskultur, hadde jeg lett etter en helt annen type.
For den som ikke tror på forvandlingens kraft i idrett, tror egentlig ikke på noen ting.
Og bør aldri; absolutt aldri, få jobbe som trener.
DET er tro på hva trening kan forandre som gjorde at Martin Johnsrud Sundby gikk inn til enda en seier i verdenscupen. Det er den tredje , og gjør at han er tidenes nest beste der etter legendariske Bjørn Dæhlie.
Det skjedde i en storslått 5-mil duell mot det finske oksygenfantomet Iivo Niskanen der de to presset hverandre til fantastiske løp.
Og det skjedde selvsagt i spurt.
En slik spurt over de siste par, tre kilometerne av et langrenn som Martin Johnsrud Sundby ifølge norsk sofakunnskap ikke skulle kunne vinne.
JODA; det et par tydelige begrensinger som kan forklare hvorfor Martin ennå ikke har klart å vinne individuelle OL -eller VM-gull. Mangelen på maks hurtighet inne på selve oppløpet er den tydeligste.
Kanskje er Martin blitt rask nok til at han kunne ha slått Iivo Niskanen inne på oppløpet i dag; men såvisst ikke Alex Harvey, Sergej Usjugov og Finn-Hågen Krogh. Eller Petter Northug for den saks skyld.
Det var derfor han på tross av framgang på selve oppløpet, har følt seg tvunget til å trene opp en annen spurt. Den som begynner et par kilometer før mål, og som denne vinteren har fungert i et par fellesstarter i verdenscupen.
I LAHTI fungerte den også bra nok på 3-mila til å sprenge feltet, før farten ble for høy for teknikken og staven brakk opp siste mota. Det var derfor Martin med rette var optimist før den avsluttende 5-mila sist søndag:
- Der hadde han en fartsøkning som kunne gitt VM-gull, men manglet forhold til å få utnyttet selve spurten.
Det å være uheldig med vær og føre til å få brukt sine egenskaper, er noe ganske annet enn å være sjanseløs som spurter.
DEN teknisk elegante langrennsløperen Iivo Niskanen kan si litt om den forskjellen. For det var han som ble rykket fra akkurat i det røffe terrenget der ingen pleier å kunne distansere denne unge, framgangsrike finnen.
Det skjedde likevel da 5-mila hadde et føre og en normal løpstid som gjorde rennet tungt nok til at de beste skiløperne fikk mulighet til å vise forskjellen i nivå. Og det kunne like gjerne ha skjedd for en uke siden i Lahti.
At det ikke ble sånn da viser at selv den suverene verdenscupvinneren er sårbar som mesterskapsløper.
Men ikke at han er sjanseløs i ethvert mesterskap.
HVEM som nå egentlig er den norske langrennskongen, kan du bestemme selv. Det taler ikke imot Petter Northug at han spurtet vakkert inn drøyt 8 minutter etter Martin Johnsrud Sundby. Han har uansett alle sine gull, og får en ny mulighet i OL neste vinter med et klokere treningsopplegg.
Men at Martin også en skikonge i dette begrepets fineste forstand, er ikke til å snakke bort. Sånt tøvprat forsvant i jubelen rundt Kollen-løypa som bar en av sportens største fram til den seieren han trengte her og nå:
- Jeg er nok litt mer fornøyd med VM enn det folk tror, sa Martin selv etterpå.
Det er ikke bare prat. For i Lahti merket Martin nettopp forvandlingens kraft; at han har trent fram en avslutning bra nok til å vinne det han måtte mangle av anerkjennelse fra oss som er glad i langrenn.
Om det da virkelig finnes noe sånt savn for en langrennløper etter denne 5-mils seieren.
FOTNOTE: Det øredøvende publikumstrøkket gjorde dette rennet til en gedigen folkefest, og de norske løperne leverte bak Martin. Stort pluss til Hans Christer Hollund som på tross av alle skadeproblemene i sesongstarten, drev opp tempoet i forfølgergruppa og sørget for sterke plasseringer for Sjur Røthe (nummer 4) og Niklas Dyrhaug (5). Hollund selv tapte igjen spurten, men tror du det overbeviser ham om at det egentlig ikke er noe vits å forsøke igjen?