Den bør du ikke gå glipp av


TV-SERIE:  I dagens krim noir-klima er det kort mellom de gode seriene. Like kort er det ikke mellom de som skiller seg fra formelen.

Newzealandske Jane Campion, regissøren og manusforfatteren mest kjent for Oscar-belønnede «The Piano» (1993), har med «Top of the Lake» laget nettopp det: En mørk krimfortelling som ikke ligner noe annet på tv i dag.

Serien er blitt sammenliknet med David Lynch-klassikeren «Twin Peaks» (1990), og med det bedagelige tempoet, konsekvente informasjonsunderskuddet og plasseringen midt i den newzealandske ødemarka, er det lett å forstå referansen. Men Campion har beina betraktelig nærmere jorda enn Lynch.

Gravid 12-åring


«Top of the Lake» settes i gang idet tolv år gamle Tui vandrer ut i elva i et halvhjertet forsøk på å drukne seg selv. Hos legen viser det seg at hun er gravid.

Den unge politietterforskeren Robin Griffin er i området på besøk hos sin alvorlig syke mor, og hentes inn på grunn av kompetansen på avhør med barn. Men heller ikke hun kan få jenta til å si hvem som er far til barnet. Når Tui så, mot Robins vilje, sendes hjem til sin mildt sagt lite tillitvekkende far, går det ikke lang tid før hun er sporløst forsvunnet.

Mer enn krim


I utgangspunktet har «Top of the Lake» mange trekk vi kjenner godt fra før. Den foregår på et lite sted, der en uperfekt hovedperson konfronteres med en fortid hun helst skulle hatt på avstand. Landsbyen styres av skjulte maktstrukturer som ikke alle tåler dagens lys, holdt stramt i tømme av den lokale småkongen Matt Mitcham, Tuis far.

Men historien om Tuis forsvinning blir et bakteppe for flere fortellinger, fortellinger som gir serien helt andre dimensjoner, og som tar vel så mye plass.

En av dem er den vonde opprippingen i Robins egne tenåringsopplevelser, som ikke bare dytter henne mot et mentalt stup når hun tvinges til å forholde seg til de involverte, men også merkbart har preget hvordan hun forholder seg til andre.

Vaklende kvinnekoloni


Mest bemerkelsesverdig er likevel det nesten skjødesløst innflettede plottet om kvinnekolonien som etablerer seg på landområdet Paradise.

Anført av en frydefullt sær, vrang og mimikkløs Holly Hunter som den ideologiske lederen GJ, samles en bukett raknede kvinner i et slags improvisert, selvdrevet rehabiliteringssenter. På vaklende påler står det der midt i den storslagne naturen (billedlig talt – rent bokstavelig består det av containerenheter), som hjem for rare, varme, kyniske, omsorgsfulle, kloke, idiotiske og klin sprø damer.

De er en kilde til stor, absurd komikk, men samtidig – virkelig samtidig, for begge deler er like sant og viktig – ligger det et dypt og sårt alvor i det hele. Det er forstyrrende når Anita forteller om traumet i å miste kjæledyret sitt, en ape hun delte seng med. Men det var altså det eneste levende vesenet hun hadde klart å knytte seg emosjonelt til.

Karakterer uten fasit

Estetisk er «Top of the Lake» en nytelse. I en kjølig fargepalett tas vi med til vill, newzealandsk natur, i nøye komponerte, dvelende bilder. Lydbildet er dempet, og sporadisk stemningssatt med like dvelende musikkstrekk.

Det mest imponerende er likevel hvordan Campion har skapt så gjennomført hele, uutgrunnelige karakterer. Robin er ingen helgen, og det er tidvis plagsomt å se hvor godtroende hun kan være. Politisjef Al tøyer regler og oppfører seg stadig upassende og uprofesjonelt, men viser omsorg og velvilje overfor Robin. Tuis far er brutal og kynisk, men at kjærligheten for datteren er stor, er hevet over enhver tvil.

Ingen av dem har noen fasit, de framstår ikke grunnleggende «gode» eller «onde». Og hele veien er de styrt av sin indre logikk framfor fortellermessig funksjon.

Resultatet er et virkelig interessant drama, og ikke minst: Et genuint mystisk mysterium.

Monday, December 16th, 2013 Bil

No comments yet.

Leave a comment

 
November 2024
M T W T F S S
« Oct    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  

Recent Comments