Konkurranse om offentlige kontrakter gir innovasjon og næringsutvikling. Profesjonelle bestillere får gode tjenesteleverandører. Men, vi må også lære av tilfeller der det ikke har fungert godt nok.
Etter måneder med utfordringer med innsamling av husholdningsavfall i Oslo er det satt et foreløpig punktum for saken. Veireno er slått konkurs og Oslo kommune vil utføre tjenesten i egenregi inntil videre. NHO og Norsk Industri har bevisst unngått å hausse opp situasjonen i media. For oss har det vært viktig å gi kommunen ro til å kunne gjenopprette en fungerende avfallsinnsamling, slik Oslo har hatt siden 1992, da denne tjenesten ble konkurranseutsatt for første gang.
Vis mer
Vi legger merke til at byrådsleder Raymond Johansen sier at han ikke vil avvise bruk av profesjonelle private gjenvinningsselskaper i framtida, men at kommunen først må få tid til å lære av det som har skjedd.
Det er lett å være etterpåklok, men det er lite å hente på å skylde på hverandre. Spørsmålet nå må være – hva har vi lært, og hvordan kan vi unngå at en liknende situasjon oppstår i framtida?
For det første: Vi ser altfor ofte at pris vektlegges for høyt på bekostning av kvalitet ved offentlige innkjøp. I Oslo var vektingen av tildelingskriteriene i renovasjonskontrakten slik at pris talte 75 prosent, miljø 10 prosent og oppdragsforståelse 15 prosent. Det var imidlertid mange absolutte miljøkrav i anbudskriteriene, for eksempel krav om biogassdrevne kjøretøy. Problemet var bare at når alle oppfylte de absolutte kravene og pris ble vektlagt såpass høyt ble det færre ting å konkurrere på. NHO og Norsk Industri mener at kvalitet må vektlegges langt høyere. I Veirenos tilfelle ble det forsøkt å spare kostnader på materiell og biler ved å legge opp til en ny skiftløsning. Denne ordningen var ikke gjennomførbar, men det så verken Oslo kommune eller Veireno.
For det andre: I forbindelse med anbudsprosessen avholdt Renovasjonsetaten to tilbyderkonferanser. Slike konferanser er viktige samlinger der potensielle leverandører kan gi innspill om hvordan markedet fungerer, hva som bør vektlegges i anbudsdokumenter osv.
Ett av innspillene fra bedriftene som deltok på konferansene var at samme leverandør ikke burde betjene alle de fire områdene som anbudet var delt opp i og at ett og ett område burde fases inn. Årsaken er at Oslo er en stor og komplisert by å drive renovasjon i.
Resultatet ble likevel at Veireno vant oppdraget i alle fire områder og at alle områdene skulle fases inn på likt. Kanskje kunne en del av utfordringene i Oslo vært unngått om man i større grad lyttet til leverandørenes erfaringer?
For det tredje: Det er lov å avvise tilbud som åpenbart ikke er gjennomførbare. I Oslo ble Norges mest kompliserte renovasjonsoppdrag tildelt en aktør som ikke hadde tilstrekkelig kapasitet. I ettertid er det lett å se at tilbudet fra Veireno ikke var gjennomførbart til den prisen som var lovet. Med bedre bestillerkompetanse i kommunen kunne dette vært avdekket før oppdraget startet opp. Det er også et poeng at krav til nødvendige økonomiske garantier bør rettes mot morselskap, og ikke datterselskap. Dette for å unngå tilfeller der et datterselskap kan levere tilbud med høy risiko, mens morselskapet går fri.
Hva kan så private selskaper lære av saken i Oslo? For det første er det viktig å ikke love mer enn man kan holde. Det er bedre å ikke få et oppdrag enn å komme i en situasjon der bedriften ikke klarer å gjennomføre det som er avtalt. For det andre kan private bedrifter bli enda flinkere til å dele sine erfaringer med offentlige bestillere. Det må være et felles mål å bidra til at offentlige tjenester som skal utføres blir stadig bedre og mer miljøvennlige.
Gjennom Leverandørutviklingsprogrammet samarbeider NHO, KS og Difi med å hjelpe statlige virksomheter, kommuner og kommunale selskaper som vil bruke offentlige anskaffelser for å skape innovasjon og næringsutvikling. Programmet er høyt verdsatt, kan vise til gode resultater og bør brukes i enda større grad i tiden som kommer.
Til tross for de siste måneders støy i Oslo er renovasjon en tjeneste som egner seg godt for offentlige anbudskonkurranser. En stor andel av innbyggere i Norge får i dag hentet sitt avfall av private bedrifter. Dette er helt ukontroversielt. Samspillet mellom offentlige bestillere og private bedrifter gir mulighet til å fremme nye innovative løsninger, for eksempel bruk av null-utslippskjøretøy. Kommunal renovasjonsdrift uten konkurranse vil på sikt gi dårligere og dyrere tjenester. I Vestfold, der Veireno også har stått for renovasjonen, har Retur AS, eid av Ragn-Sells AS, overtatt ansvaret for innsamlingen,
Det interkommunale selskapet VESAR vil lyse ut anbudet ved neste korsvei. Vi ønsker at kvalitet, miljø, erfaring og gjennomføringsevne tillegges større vekt i dette og andre framtidige anbud, og at ikke bare pris blir avgjørende.
Her legger kommunene premissene, men det er stor enighet mellom leverandører og oppdragsgivere om at kvalitet bør vektlegges mer, og pris mindre ved framtidige offentlige innkjøp.
Til slutt: Ut fra mediedekningen har Veireno trolig hatt omfattende brudd på arbeidsmiljøloven i forsøket på å få avfallsinnsamlingen under kontroll. Dette er selvfølgelig uakseptabelt. Men det er ikke framkommet opplysninger som tilsier at det er snakk om overtramp som kvalifiserer til betegnelsen «sosial dumping». Lønningene i bransjen baserer seg selvfølgelig på gjeldende tariffer. Begrepet «privat monopol» er også brukt av enkelte politikere. Det er en merkelig betegnelse på en kommunalt styrt konkurranseutsetting av et lovbestemt kommunalt monopol på innsamling av husholdningsavfall.
Vi ser fram til dagen da innsamling av husholdningsavfall i Oslo kommune lyses ut på nytt, og håper at kvalitet blir avgjørende for hvem som tildeles oppdraget – til beste for innbyggerne.