LAHTI (Dagbladet): Da Norge tok VM-gull på både kvinne- og herrestafetten, ble den avgjørende luka skapt på den tredje etappen. Det er ikke tilfeldig, men et resultat av en norsk taktikk basert på faktorer som flere av utlendingene ikke var klar over.
Vi kan beskrive det med ett ord:
Tidsmysteriet.
For i Lahti-VM går klassisketappene – utrolig nok – mye raskere enn skøyteetappene, selv om skøyting er en betydelig raskere teknikk. Det er omtrent like spesielt som om noen hadde løpt raskere enn man hadde syklet.
Vi så det igjen på herrestafetten i går. Niklas Dyrhaug gikk hele fem minutter raskere på sin klassisketappe enn Martin Johnsrud Sundby gjorde på skøytedelen.
- Hva i all verden? Er det sant? Det kan ikke stemme, sier den svenske langrennsløperen Daniel Richardsson til Dagbladet.
Vis mer
Joda, det er sant, og vi skal snart forklare hvordan det er mulig og hvordan Norge utnyttet det på VM-stafettene i Lahti. Men først må tallene og tendensen underbygges og sementeres:
Det spesielle Lahti-fenomenet
* Herrestafetten: Niklas Dyrhaug gikk raskest av samtlige på klassisketappene med tiden 21.35, fire sekunder foran Iivo Niskanen. Beste tid på fristilsetappene hadde Marcus Hellner med 26.28, fire sekunder foran Martin Johnsrud Sundby.
* Kvinnestafetten: Maiken Caspersen Falla på den første etappen gikk best av samtlige med tiden 11.35. Astrid Uhrenholdt Jacobsen gikk raskest på fristilsdelen med tiden 14.07.
* Fellesstart med skibytte: Alex Harvey gikk best på klassiskdelen på 33.42. Sergej Ustjugov gikk raskest på skøytedelen med tiden 35.02, selv om tempoet ble skrudd betraktelig opp mot slutten i den dramatiske finalen mot Martin Johnsrud Sundby.
* Hos kvinnene ledet Marit Bjørgen etter klassiskdelen med tiden 18.10. 36-åringen skøytet også raskest, men 19.11 var ett minutt svakere enn med smøring under skiene.
Reagerer på løypeopplysningene
Så tilbake til problemstillingen: Hvordan er det mulig?
Svaret er like enkelt som det er oppsiktsvekkende og problematisk:
Ifølge den finske landslagsledelsen er skøyterundene 0,3 kilometer lenger. På en etappe i herrestafetten gås det fire runder, med andre ord 1,2 kilometer ekstra totalt. Når løypene i tillegg er mye hardere, betyr det at skøytesterke nasjoner favoriseres kraftig. Tredje og fjerde etappe blir ekstra viktige.
- Er ikke løypene like lange? Det er rart. Veldig rart. Det gjør det ikke enklere for Tsjervotkin å holde følge med Sundby, sier Sergej Usjtugov.
- Løypene skal vel være like lang. Det er merkelig. Det burde være likt, mener Richardsson.
Det samme mener Sami Jauhojärvi.
- Det er motsatt av i Falun-VM. Der var de klassiske etappene lenger. Det burde være like langt. I Lahti er klassiskrundene 2,4 kilometer og skøyterundene 2,7 kilometer, sier Jauhojärvi til Dagbladet.
- Ville det ikke vært bedre for Finland om det var motsatt, siden dere har styrken på klassisk?
- Haha, ja, for meg var det greit, fordi jeg hadde en dårlig dag. Men IIvo Niskanen ville sikkert ha en lenger runde.
Den taktiske dimensjonen
I tillegg til løypelengden, er fristilsdelen mye hardere i profilen. Det bekrefter blant annet Martin Johnsrud Sundby til Dagbladet.
- Fristilsløypa er kanskje den tøffeste vi noen gang har gått. Der trenger man kapasitet, sier Sundby.
Med andre ord: Det lønner seg å priroritere sine beste løpere på fristilsetapper når det er stafett. Likevel valgte Sverige å kjøre 19 år gamle Ebba Andersson på en fristilsetappe på torsdag i stedet for Charlotte Kalla.
Og likevel valgte Russland å sette sitt svakeste kort, Aleksej Tsjervotkin, på tredje etappe i går, i stedet for formsterke Andrej Larkov, som i stedet gikk en lettere klassisketappe.
Norge hadde Sundby på tredje etappe. Han gikk ifra russeren. Den norske planen fungerte, akkurat som med Astrid Uhrenholdt Jacobsen på den samme fristilsetappen i går.
- Vi visste at skøytedelene ville bli fryktelig tøffe, men klassisketappene skilte mer enn vi trodde de også. Men jeg er i god form og ville bruke kreftene mine i den løypa som krevde mest, sier Sundby til Dagbladet.
- Jeg har ikke hatt noen dueller med Tsjervotkin før, og han har ikke gått så mye i verdenscupen. Planen var klar: Jeg måtte prøve å gi Finn et så bra forsprang som mulig. Tsjervotkin dro et par runder, før jeg gikk «all in» siste fem kilometerne.
Norges detaljplan
Den svenske og russiske leiren stusset over den store forskjellen på klassisk- og skøyteløypa. Niklas Dyrhaug tror ikke det Sverige hadde gjort det noe bedre om de var like godt orientert om disse detaljene.
- Løypa er ikke så mye lenger, og Sverige hadde satt opp gode løpere på fristilsetappene, så det er nok ikke der skoen trykker, sier Dyrhaug til Dagbladet.
Men skoen trykker kanskje akkurat der for Russland.
- Det er jo sånne detaljer som de fleste burde være forberedt på. For oss er det viktig å være forberedt på de små detaljene. Å se på høydeforskjell i løypa, er vesentlig, sier Sundby.
- Tsjervotking er ingen dårlig løper. Jeg mener Russland valgte det riktige laget, mener Dyrhaug.
Russernes forklaring
Russlands landslagstrener Markus Cramer ser poenget om å prioritere de sterkeste på skøyteetappene.
- Vurderte dere å bruke Larkov på den tredje etappen?
- Ja, vi snakket en del om det. Skøytedelen er brutal og veldig avgjørende, sier Cramer til Dagbladet.
- Kanskje kunne Larkov ha fulgt Sundby, men vi trengte ham også på klassisketappen. I tillegg er Tsjervotkin best til å skøyte. Men det var smart av Norge å ha Sundby på tredje etappe.
Med VM-utestengte Aleksander Legkov, Maxim Vylegzhanin og Jevgeni Belov inne på det russiske laget i dag, ville Norge trolig fått enda tøffere kamp om gullet.
- Ja, da hadde nok gullsjansen vår økt. Det må vi kunne si, mener Cramer.
