bilindustrien

fra Norsk Tipping

FILM: Nye Norge møter gamle Norge i «Trio – Jakten på Olavsskrinet». Blomsten av norsk ungdom, med base i Skjåk, må redde helbredende relikvier fra Olav den hellige fra internasjonale kunsttyver, med svarte klær og designermøbler og det som verre er. Men gamle Norge synes ikke å interessere filmskaperne noe særlig.

Slurvete plott

Den svært oppdiktede myten knyttet til sankt Olavs knokler presenteres gjennom en doven kollasj av illustrasjoner, uten noe forsøk på å lage noe stemningsfullt eller forlokkende. Eventyrligheten er ikke stort mer enn en påstand. Og de fleste problemer kan visst løses av nettbrettet til den rullestolbundne Lars (Bjørnar Lysfoss Hagesveen), som kan gjøre hva det skulle være på omtrent null komma tre, deriblant overvåke lukkede rom i Tyskland eller kopiere tusen år gamle kart.

Samme lemfeldige omgang med forholdene mellom årsak og virkning gjør seg gjeldende når de unge actionheltene må ta seg over en serie av feller som beskytter den ene magiske duppeditten, og en av dem plutselig roper at de må tråkke på de nummererte steinhellene i henhold til Fibonaccis tallrekke, noe som så klart fungerer, uten at det på noe tidspunkt blir ordentlig forklart hvorfor dette egentlig henger sammen. Ikke å jobbe mer med intrige og manus er ikke annet enn slurv, og at det er snakk om en familiefilm, er ingen unnskyldning.

Legg til at tenåringene uten videre bruker adjektiv som «helende», og behovet for oppdatering og språkvask føles desto mer trykkende.

Raskt og drevent

«Trio – Jakten på Olavsskrinet» er ellers proff familieunderholdning med rask marsjtakt, styrt i havn av erfarne Eva Dahr. Norske fjell og øyer er fotogene kulisser i flatterende solskinn. Av de tre hobbydetektivene er det før nevnte Lars, som bærer på et kvalt håp om å kunne gå igjen, som trer sterkest fram. De andre strever med situasjoner som bare lar dem leve ut de aller mest klisjéfylte tenåringsintriger. Også nye Norge burde nok interessert filmskaperne bitte litt mer.