Så langt har president Recep Tayyip Erdogan fått det som han vil med å samle den politiske makta i sine hender. I strid med Grunnloven leder han de facto det regjerende Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP), flertallet i Parlamentet og regjeringa. 16. april skal tyrkerne i folkeavstemning avgjøre om Grunnloven skal endres. Dersom de sier «ja», vil all utøvende makt – og litt til – overføres til presidenten. Den parlamentariske republikken, som ble innført av Mustafa Kemal, kalt «Atatürk», i 1923, men som har vært avbrutt av noen militære diktaturer, vil da være ved veis ende. I stedet overtar et president-regime.
Les også: Erdogans omkamp
Men det er ikke avgjort om Erdogan vil nå sitt mål. 58,2 prosent av velgerne er imot å endre Grunnloven, ifølge ei meningsmåling som er offentliggjort av den anerkjente, opposisjonelle avisa Cumhuriyet, som for øvrig ble grunnlagt av kretsen rundt Atatürk. Meningsmålingene ellers har vært motstridende. Det peker mot et ganske jamnt løp.
I drøyt elleve år var, den om to uker 63 år gamle, Erdogan statsminister, fra 2003 til han i 2014 «løftet seg opp» og ble republikkens første folkevalgte president. Da måtte han formelt gi fra seg den utøvende makta, gå av som leder for AKP og heve seg over politikken. Men det gjorde han aldri. Nå vil han formelt flytte makta med seg til det storslåtte president-palasset som han har bygd i hovedstaden Ankara. Dersom han får endret Grunnloven kan han velges til to nye perioder på fem år som president og holde på makta til 2029. I så fall vil han ha styrt Tyrkia i 26 år sammenhengende – og mer og mer egenmektig.
Fredag kunngjorde statsminister Benali Yıldırım 16. april som dato for folkeavstemninga. Den kan komme til å foregå under unntakstilstanden, som ennå ikke er opphevet etter det mislykkede forsøket på militært kupp juli i fjor. I den heksejakta som har fulgt etterpå er noe sånt som 140 000 personer arrestert, sparket eller midlertidig avsatt. Erdogan er den statslederen som har satt flest journalister i fengsel i hele verden; Tyrkia ligger på 151. plass av 180 land når det gjelder pressefrihet, ifølge Reportere Uten Grenser.
Les også: «Demokraturet» under Erdogan
Lørdag 21. januar vedtok Parlamentet i Ankara med 339 av de 550 stemmene, ni flere stemmer enn det nødvendige tre femdels flertallet, å utlyse folkeavstemning om å endre Grunnloven. Det regjerende AKP var avhengig av å få med seg Nasjonalistisk Handlingsparti (MHP), på ytterste høyre fløy. Lederen for MHP, Devlet Bahceli, har tidligere vært sterkt imot et president-regime, som han har kalt «et sultanat uten trone». «Den tyrkiske nasjonen har aldri tillatt en Hitler. Og folket vil ikke la Erdogan slippe gjennom med dette», har han sagt.
Men Bahceli gjorde ei oppsiktsvekkende kuvending. Rykter vil ha det til at han er tilbudt å bli en av visepresidentene under Erdogan og kan ha sett dette som eneste mulighet i livet til å komme så høyt på strå. Erdogan har også i lang tid gjort kur til ultra-nasjonalistene, og hans brått så brutale undertrykking av det kurdiske mindretallet faller i god jord blant dem.
Spørsmålet er likevel om velgerne til Bahceli vil følge ham. I overnevnte meningsmåling sier 68,7 prosent av de som stemte på MHP i valget i 2015, at de ikke vil ha et president-regime. Faktisk sier også 22,7 prosent av de som da stemte på Erdogans parti, AKP, som han midlertidig ikke kan være medlem av, at de er imot endring av styresettet.
Blant velgerne til den virkelige politiske opposisjonen er det et kjempeflertall for å stemme mot Erdogan og hans «ny-osmanske» stormannsgalskap, som mange kaller det. 95 prosent av velgerne til det største opposisjonspartiet, Republikansk Folkeparti (CHP), som er sosialdemokratisk og ble grunnlagt av Atatürk, er imot. I det kurdisk-pregede partiet Demokratisk Folkeparti (HDP), som favner vidt på venstresida også utenfor det kurdiske samfunnet, er man naturlig nok like avvisende, med 95,1 prosent imot. Partilederne i HDP og flere av partiets parlamentarikere er fengslet, anklaget av Erdogan for medvirkning til terrorisme gjennom samarbeid med det forbudte Kurdistans Arbeiderparti (PKK).
Endringene i Grunnloven som velgerne skal ta stilling til, innebærer å avskaffe vervet som statsminister. Samtidig vil Tyrkia få visepresident for første gang, kanskje to eller tre. Presidenten skal bli både stats- og regjeringssjef og kunne tilhøre et politisk parti. (Erdogan har hittil som president, vært den ulovlige lederen for AKP.) Presidenten vil få fullmakt til å utnevne og avsette statsrådene og lede dem.
Presidenten vil også få stor makt når dommere skal utnevnes til Grunnlovsdomstolen og Høyesterett. Presidenten og parlamentet skal sammen utnevne Overrådet for Dommere og Statsadvokater som skal utnevne og avsette folk i nøkkelstillinger i rettsvesenet.
Bare presidenten kan innføre og oppheve unntakstilstand. Presidenten skal videre kunne oppløse Parlamentet og utskrive nyvalg. Parlamentet mister retten til å stille statsrådene til ansvar og innlede gransking, altså kan ikke statsråder felles av mistillit. Men et parlamentarisk flertall skal kunne innlede riksrett mot presidenten, med krav om to tredels flertall for å reise tiltale.
Parlamentet skal økes fra 550 til 600 seter. Medlemmene skal velges samme dag som presidenten, for fem år i begge tilfeller.
- Folkeavstemninga vil bestemme ikke bare dagens Tyrkia, men også om landets veikart for et århundre framover skal ligge i hendene på nasjonens folk, sier statsminister Binali Yıldırım.
Opposisjonen vil få en langt svakere politisk rolle å spille ved regime-endring. Erdogan og Yıldırım sier nettopp at det vil bli mye mer «effektivt» når man slipper regjeringsforhandlinger og tidkrevende forlik i Parlamentet. Lederen for CHP, Kemal Kılıçdaroğlu, kaller et skifte for «en katastrofe for Tyrkia». «Hvis dere stemmer «nei», vil landet trekke et dypt lettelsens sukk», sier han.
Et president-regime har man i USA, og i en mildere form i Frankrike hvor det er blandet med parlamentarisme, men endringene som Erdogan vil ha, minner for mange mest om Russland under president Vladimir Putin. Rettsvesenet blir stadig mindre uavhengig, og aviser, kringkasting og frivillige organisasjoner får stadig mindre armslag. Også innad i AKP er flere framtredende ledere, uten å si det for høyt, urolige for maktgleden til Erdogan. Det gjelder blant andre tidligere statsminister, visestatsminister, utenriksminister og president Abdullah Gül.
Alt dette er det ikke så lett å ta stilling til for velgerne, særlig ikke når det vil kreve endringer i omtrent 2000 vanlige lover, forklarer statsviteren Ahmet Kasim Han til den britiske rikskringkasteren BBC.
Dette ender som folkeavstemning for eller mot Erdogan, en leder som har splittet landet bittert mellom de som tilber ham og de som avskyr ham.