SELV for en superstjerne som Kjetil Jansrud, er det å få en VM-medalje ingen hverdagslig hendelse. Før gårsdagens sølv i super-G, hadde olympiamesteren bare en eneste. Likevel var det ikke seg selv han tenkte på i intervjuene etter rennet. Det var kompisen Aleksander Aamodt Kilde som akkurat hadde misset pallen med tre hundredels sekund. Det tok bort mye av gleden.
Og da han etter hvert klarte å bli glad for sitt eget strålende renn, var ettertanken noe annet enn hvor mye enda et toppresultat ville gi av personlige fordeler::
- Det er ikke enkeltmedaljer i alpint, men lagmedaljer, sa Jansrud:
- Uten laget hadde jeg ikke hatt muligheten til å ta mine medaljer. Det er lett å glemme oppe i det hele. Jeg får nyte øyeblikkene på pallen, men uten laget hadde jeg vært sjanseløs, la han til.
Da er det egentlig ikke så mye å legge til om den alpinisten som i kamerat Aksel Lund Svindals skadefravær, alene står fram som Norges fineste idrettsmann.
EN slik omtale kunne like gjerne vært gitt for resultatene til de to alpinistene som i årevis har dominert fartsdisiplinene. I denne sammenhengen er ikke plasseringene på resultatlista poenget for noen av dem:
- Det fineste er ikke det de selv gjør, men det grunnlaget de legger for resten av det stadig sterkere norske alpinlaget.
Den rausheten gjør det ironisk nok lettere for de to veteranene å vinne igjen og igjen.
Og det gjør det garantert morsommere.
DET å ta ansvar for andres liv, gir alltid noe bra tilbake. Sånn var det naturlig at Kjetil Jansrud før denne sesongen var mer opptatt av konkurrentenes sikkerhet enn en personlig fordel.
Da gjaldt det lengden på skiene i storslalåm. For fem år siden kom det et påbud om lengre ski fra det internasjonale skiforbundet (FIS). Begrunnelsen var å senke farten og få mindre skader. Så viste det seg at endringen ga motsatt resultat slik at FIS i sommer reverserte beslutningen etter en undersøkelse blant løperne.
I teorien er det fordel Jansrud som har slitt med de lange skia, men det bryr han seg ingen ting om:
- – For meg er det uinteressant hvem regelendringen er positiv for. Det viktigste er sikkerheten til utøverne. Jeg synes regelen var håpløs i utgangspunktet. Den skulle forbedre skadehistorikken, men har fått motsatt effekt, sa han til Dagbladet:
- Skadehistorikken ble verre. Flere slet med rygg- og kneskader. Det har vært frustrerende og veldig synd for utøverne, forklarte Jansrud, og la til:
- Jeg tror nok flertallet stemmer ut ifra hva som er best for dem rent sportslig. Jeg har forståelse for det, men vi bør ha noen som ikke tenker egoistisk, selv i en individuell idrett. Noen må tenke litt større, hva som er best for utøvernes sikkerhet.
For ham var altså igjen helheten viktigst.
DET er den helheten andre utøvere må utfordres på. For det nytter. I går fikk Martin Fourcade, Ole Einar Bjørndalen og de rundt 150 andre skiskytterne som hadde krevd strengere tiltak mot svindel i sporten sin, et gjennomslag ved at Russland mistet retten til å arrangere VM.
Det i seg selv var slett ikke denne aksjonens primære mål, men det at de aktive stod opp for strengere dopingstraffer gjorde det umulig for styret i det internasjonale skiskytterforbundet (IBU) å opprettholde den tankeløse beslutningen fra i fjor høst om å tildele russerne et verdensmesterskap samtidig som all toppidretten deres var under internasjonal etterforskning.
UTEN modige utøvere hadde IBU-ledelsen muligens fortsatt drøyd med å ta et oppgjør med svindelen. Da får det så være at det ikke umiddelbart ble noe vedtak på den ekstraordinære IBU-kongressen om et røffere strafferegime. Nå blir det i stedet videre jobbing med innskjerping i påvente av at internasjonal idrett samler seg i Verdens Antidopingbyrå (WADA) for å gå tøffere etter svindlerne.
Poenget er at de aktive selv ikke venter at alle andre skal gjøre det for dem. Det er utøvernes eget ansvar å ta vare på gode verdier i den enkelte idrettene.
Det er den forståelsen som på alle vis igjen gjør Kjetil Jansrud til vår fineste idrettsmann.