Hvorfor fokuserer Kreftregisteret på den økte sjansen for å få en kreftdiagnose i stedet for den reduserte sjansen for å dø av kreft?
Kreftregisteret lager hvert år en rapport om kreftutviklingen i landet. I oktober 2016 kom rapporten for 2015: Cancer in Norway 2015. På nettsidene innleder Kreftregisteret med følgende passus: Kreftforekomsten har økt med om lag 3 prosent siden 2014, og økningen er forholdsvis likt fordelt mellom kvinner og menn. Antallet krefttilfeller i Norge øker for hvert år.
Rapporten viser en påfallende diskrepans mellom økning i forekomst av ulike kreftsykdommer på den ene siden, og reduksjon i dødelighet på den andre. Flere får kreft, men færre dør av kreftsykdommer.
I Rapporten er følgende kreftformer spesielt fremhevet: prostatakreft, brystkreft, tykk- og endetarmskreft, lungekreft, kreft i blære og urinveier, samt føflekkreft. Med unntak av lungekreft og føflekkreft, viser alle de andre kreftformene en stabil til redusert dødelighet de siste 50 år. Det betyr at den store økningen vi ser i forekomst, neppe kan være uttrykk for en økning i farlige kreftformer. Tvert i mot, taler disse kurvene for at vi står overfor en situasjon hvor vi oppdager en rekke kreftsvulster som uoppdaget aldri ville gitt verken symptomer eller død; såkalt overdiagnostikk. Når de først er oppdaget, har helsepersonellet lim på fingrene, de må behandles.
I dette perspektivet blir også begrepet overlevelse meningsløst. Siden en rekke av kreftsvulstene som er diagnostisert og behandlet, sannsynligvis aldri ville gitt sykdom eller død, skulle det bare mangle om ikke overlevelsen øker. Økt overlevelse er altså ikke bare et uttrykk for at helsevesenet gjør en god jobb med tidlig diagnostikk og avansert behandling. Det skyldes også at ufarlige svulster teller med i tallene og automatisk øker kreftoverlevelsen som en følge av at friske kvinner og menn får en kreftdiagnose de aldri skulle hatt og heller ikke vil død av. Ulempene med at friske kvinner og menn får unødvendig en kreftdiagnose og behandles for kreft med de medisinske og psykososiale følger det har for den enkelte og deres familier, fremkommer ikke i statistikken.
Det er påfallende at Kreftregisteret ikke diskuterer disse perspektivene ved utvikling av kreft i Norge.
Helsevesenets ressurser og teknologi gir store muligheter til å forebygge og behandle sykdom. Brukt feil kan de samme ressursene skape sykdom og føre til redusert livskvalitet. Deler av medisinen i den vestlige verden ekspanderer på måter som ikke fremmer helse, og som medfører unødvendig ressursbruk og i verste fall skade.
Ledende internasjonale medisinske tidsskrift og fagforeninger har satt disse problemstillingene på dagsorden. Mest kjent er artikkelseriene og kampanjene «Too much medicine» i British Medical Journal, «Less is more» i Journal of the American Medical Association og «Choosing Wisely». Sistnevnte er en amerikansk kampanje initiert av American Board of Internal Medicine som er rettet mot pasienter og forbrukere for å redusere unødvendig bruk av helsetjenester og unødvendig behandling. Denne kampanjen har spredd seg til et titalls vestlige land og har stor oppslutning fra faglig hold i USA og Canada. En liknende kampanje er nylig lansert i Storbritannia av Academy of Medical Royal Colleges.
I Norge har allmennleger i flere tiår pekt på den moderne vestlige medisinens stadig økende oppmerksomhet omkring risiko som fremtidig sykdom, og har de siste årene jobbet med økt bevissthet rundt nettopp overdiagnostikk . Helsedirektoratet, legeforeningen og sentrale helsepolitikere debatterer overdiagnostikk. Kreftregisteret gjør det ikke.
Mye tyder altså på at den økningen vi ser i forekomst av en del kreftsykdommer skyldes helsevesenets egen aktivitet, hvor vi ved å lete iherdig etter sykdom og ved screeningundersøkelser finner tilstander som uoppdaget aldri ville gitt verken sykdom eller død. Helsevesenet selv skaper en mengde unødvendig bekymring og behandling.
Frykter Kreftregisteret at åpenhet rundt overdiagnostikk som en mulig forklaring på økning i forekomst vil kunne gi reduserte midler til videre forskning, og i verste fall nedbygging av institusjoner etablert for å finne kreft tidlig?
Skyldes den manglende diskusjon av disse faktorene med andre ord interessekonflikter?
Spaltist