Den 20. januar overtok Donald Trump makten i USA og tiltrådte offisielt som president. Jeg har lært meg mange ting av det sirkuset som kalles for amerikansk valgkamp. En av tingene jeg har lært er at det ikke er tilstrekkelig å kun kritisere den parten som står for diskriminering og splittelse. Vi må også vie vår oppmerksomhet mot de parter som støtter slike krefter.
Vis mer
I Norge er det Frp som har vært drivkraften bak økt polarisering, samtidig som deres retorikk demoniserer og avhumaniserer menneskegrupper. Siden de og Høyre overtok regjeringsmakten, med KrF og Venstre sine velsignede hender, kan det virke som strategien har vært å normalisere det ekstreme og det uhørte har blitt hverdagskost. Hvilke eksempler tenker jeg på? Ministere som bruker negative karakteristikker for å beskrive sine meningsmotstandere blant innbyggerne.
Angrep på institusjoner som eksempelvis kirka når de oppfordrer til å hjelpe flyktninger. Svartmaling og motarbeidelse av viktige interesseorganisasjoner som har en demokratiserende funksjon for samfunnet. Oppfordring til sensur og boikott av media når de er kritiske til regjeringens utspill.
Dette er alle eksempler på vår nåværende regjerings måte å møte motstand på. Og mens den folkelige opinionen, eller «hylekoret», som regjeringen har titulert folket som, har protestert høylytt og jobbet iherdig for å utgjøre en motmakt har Frp’s samarbeidspartnere vært slående tause og tafatte.
Og det er framfor alt Høyre, med statsminister Erna Solberg ved roret, som bør få mest oppmerksomhet. Lenge har vi ventet på at Solberg skal rydde opp i egne rekker, og ta et oppgjør med ministere som kommer med det ene skandaløse utspillet etter det andre. Ikke engang når nestlederen for Utenriks- og forsvarkomiteen, Christian Tybring-Gjedde, ser ut til å argumentere for å la spedbarn dø av sult, kommer det noen reaksjon fra regjeringens overhode.
Vi må stille oss noen grunnleggende kritiske spørsmål om hvorfor det er så taust fra Høyre. Er passiviteten et taust samtykke og venter vi derfor forgjeves på en motreaksjon? Eller har Frp mere makt i regjeringen enn Høyre ønsker å innrømme? Faktum er at de sjeldne gangene jeg hører Høyres politikere omtale nevnte utspill så er det i favør av Frp.
Vil det si at det er legitimt at jeg som folkevalgt framover kan karakterisere meningsmotstandere, innbyggere eller politiske kollegaer i andre leire som for eksempel egoister, tyranner eller hylekor? Og jeg som tenkte at jeg skulle opptre og behandle mine medmennesker slik jeg selv ønsker at våre barn og unge skal behandle hverandre.
Som borgere er det viktig at vi spør oss disse grunnleggende spørsmålene når vi skal vurdere hvem vi ønsker å støtte. Det er mye som kan avgjøre hva slags parti vi vil støtte, men historien viser oss også hva som skjer når vi ikke tar et oppgjør med politikere som normaliserer det ekstreme. 40-tallenes Europa vokste ikke fram i et vakuum. Det kom av at noen menneskegrupper ble demonisert, mens andre folkegrupper ble glorifisert.
Dette gikk an fordi andre i maktposisjoner var mer opptatt av populisme og makt enn politisk integritet. Vi kan enten velge å være historieløse eller et folk som lærer av tidligere mistak.