Kaldt ute, kaldt inne, kaldt i hjertet, kaldt i sinnet. Sånn ser livet altså ut, i hvert fall i verdenen til en liten gjeng unge rappere fra Stockholm. Yung Lean oppnådde umiddelbar fascinasjon i ymse hjørner av internett med sin unike stil – en slags særskandinavisk, keitete og innadvendt tolkning av Future-inspirert moderne rap. Han er riktignok bare toppen av isfjellet, og den harde kjernen av Sad Boys-kulten er like opptatt av omgangskretsen hans. En av dem er Bladee, og det er ham jeg vil diskutere her.
Bladee opptrer som hypeman for Yung Lean på konserter, og er en hyppig leverandør av gjestevers i katalogen hans. Som soloartist har han derimot ikke nådd en like stor følgerbase som kompisen, noe som er synd men ikke egentlig overraskende. Stilen til Bladee er en særegen videreføring av stilen Kanye West lanserte på det banebrytende albumet «808s & Heartbreak», en form for syngerap som eksisterer i skjæringspunktet der det er for melodisk til å kunne kalles rapping, men samtidig for enkelt og amatørmessig til å ha noe særlig til felles med konvensjonell R&B-vokal. Robot-aktig autotune er vanlig i denne stilen, men Bladee smører usedvanlig tjukt på, samtidig som stemmebruken gjør at han høres sjenert og ulykkelig ut mesteparten av tiden. Det er et ganske fremmedgjørende opplegg, som tar tid å venne seg til.
I løpet av 2014 lanserte Bladee seg som en høyst habil låtskriver med internetthits som den mesterlige poplåta «Into Dust», den basstunge bangeren «Reborn» og trance-eksperimentet «Blood Rain», mens han hintet til større ambisjoner på mixtapen «Gluee». Først i fjor slapp han debutalbumet «Eversince», et av mine soleklare favorittalbum fra 2016. «Eversince» er, ikke ulikt Futures mesterverk «DS2» fra 2015 og Kanyes tidligere nevnte «808s & Heartbreak», et rapalbum om dyp sorg, om å føle seg alene og ødelagt, omgitt av luksus og selvdestruktive vaner som ikke hjelper. Å vise følelser er langt fra noe uvanlig i den moderne rapmusikken, men det som gjør at Bladee skiller seg ut, er en særegen estetikk og vinkling basert på en sømløs blanding av stilisert tenåringsangst og usminket suicidal depresjon.
Tekstuniverset på «Eversince» er et kaldt og ensomt sted. Ensomhet, fremmedgjøring, kjærlighetssorg og svik preger alle relasjoner, med kun hint av ekte vennskap som motpol. Symbolene som går igjen er kniver, sykdom, blod, kulde og overnaturlige monstre – mange hint av skrekkfilm-motiver, men på en måte som er langt unna horrorcore-sjangeren. I tråd med moderne rap generelt skrytes det av rusbruk og designerklær, men med en enda mer ekstrem gledesløshet enn hos Future. «DS2» var gjennomsyret av sorg, men på «Eversince» finner vi låten «Wrist Cry», som eksplisitt handler om selvskading, og sentrale hooks av typen «your blood tastes so sweet / like sugar, baby», og «she gave me a love note / but I woke up with a cut throat». Ikke mange andre rappere ville brukt en så naken tekstlinje som «I don’t go out ’cause I’m nervous» eller slengt inn et fragment av sviskeklassikeren «I Wanna Know What Love Is», og Bladee gjør begge deler i «Missing Person».
I likhet med Yung Lean og resten av gjengen, har Bladee fokus på hooks, mens versene stort sett består av one-linere, enkle rim og stemning. Albumets tone settes i åpninglåten «Who Goes There», og her finner vi også et av de mer fullverdige versene på platen. Alle de viktigste temaene introduseres her. Usikkerheten og mistroen uttrykkes i selve tittelen, følelsen av å være som et spøkelse, utenfor verden og fremmed for alt grunnet både rus og depresjon, kalde gufs av høst og vinter. Måten Bladee forholder seg til kjærlighet og intimitet på, preges av en frykt for både å såres og å såre, å ikke tørre å slippe noen til intimt både av selvhat og den overhengende faren for å bli sviktet. Tilnærmingen beveger seg mellom dyster vampyrromantikk og en nærmest klinisk, aseksuell versjon av gangsterrappens sedvanlige bruk og kast-misogyni. Han portretterer seg selv som et dypt skadet menneske, og platen er på mange måter en naturlig videreføring av «808s & Heartbreak» – lydbildet er enda kaldere, vokalen enda mer robotaktig. Det er en skildring av dyp depresjon på et nivå som sjelden har blitt gjort i denne grenen av hiphop.
Bladee har nærmest blitt fullstendig oversett av musikkpressen. Kanskje han har endt opp med å stå i skyggen til den mer berømte kompisen Yung Lean, eller bare blitt avskrevet som enda en lite bemerkelsesverdig Soundcloud-rapper. Kanskje musikken bare er for innadvendt til å tiltrekke noe mer enn et nisjepublikum. Men for en solid fanskare er denne iskalde visjonen av emo-rap det eneste som virkelig treffer et spesielt vondt og vanskelig register av følelser. Enten han oppnår noen større suksess eller ikke, kan vi i hvert fall regne med at han fortsetter å male sitt lille hjørne av internett som noe helt for seg selv.