Skal vi ha håp om å kutte skadelige utslipp i transportsektoren, er vi nødt til å gjøre det mer kostbart å kjøre bil. Men ethvert forsøk på å heve bensinprisene blir møtt med bråk og spetakkel. Vi har imidlertid en løsning som kan gjøre at folk vil etterspørre høyere bensinavgifter. Den ordningen heter KAF og står for «Karbonavgift til folket».
Mange ble overrasket da de forsto poenget i vår lille uformelle spørreundersøkelse om drivstoffavgifter nylig. Hele 69 prosent var enig med oss i at det å øke drivstoffavgiftene med fem kroner literen var en god ide! Dette under forutsetning av at De Grønnes klimabelønningsordning lå i bunnen. Klimabelønningsordningen KAF er svært enkel. Økte avgifter samles i en pott og deles uavkortet tilbake til folket som en bonus. Vi benytter allerede etablerte ordninger som når en har betalt for mye skatt. Modellen leder dermed ikke til mer byråkrati.
Slik det ser ut vil ca 70 prosent av alle innbyggere faktisk begynne å tjene penger på ordningen, mer enn de betaler i ekstra avgifter. Det vil stimulere til et raskt grønt skifte. Dette er et klimatiltak som faktisk virker. Jo mer folk begynner å gå, sykle, reise kollektivt og gå over til nullutslipps-biler, jo mer vil de tjene. Selv om ordningen er svært enkel, er det mange som problematiserer og ikke helt klarer å forstå. Vi lagde derfor tabeller hvor vi raskt kunne si hva modellen ville gi av gevinst eller tap for den enkelte respondent og dens famille. Normalt er jo ryggmargsrefleksen mot avgifter negativ. Men med litt mer informasjon om hva dette egentlig handlet om, endret innstillingen seg fra negativ til svært positiv for de fleste. De fleste forsto det geniale i modellen og hvorfor den vil gi en solid klimaeffekt.
Forutsetningene vi la i bunnen var at fem kroner i økte avgifter vil lede til rundt ni prosent nedgang i forbruket det første året. Basert på gjennomsnittlig kjørelengde fra Statistisk entralbyrå og et snittforbruk på 0,8 liter per mil, ville det gi et utbytte på 2400 kroner per person i landet. Dette er et beløp alle innbyggere vil få utbetalt årlig.
Videre fikk vi opplyst hva den enkelte hadde i årlig kjørelengde og hvor mange personer det var i husstanden. Basert på dette fikk vi raskt anslått gevinst eller tap for den enkelte.
Modellen er selvfinansierende. Det vil si at alt som betales inn i ekstra avgifter finansierer utbetalingen til den enkelte. De som tjener på modellen er de som kjører mindre enn snittet, mens de som taper er de som kjører lengre enn snittet.
For å gi noen eksempler vil en familie med to barn og en fossilbil som kjører 12.000 kilometer i året, tjene 4800 kroner på ordningen. En student uten bil men som sykler, går og benytter kollektivtilbud vil tjene 2400 kroner. Et par uten barn og med to fossilbiler som kjører 10.000 kilometer hver i året vil tape 3200 kroner.
Modellen støttes av anerkjente økonomer verden over. Faktisk har en variant av modellen siden 2008 virket i British Columbia, en provins i Canada ikke ulik Norge. De har siden dengang redusert utslippene med ca 16 prosent og hatt høyere økonomisk vekst enn resten av Canada. Altså grønn vekst!
På toppen av det hele var det flere enn hundre bedrifter som våren 2016 ønsket høyere avgifter. Neppe har vel en avgiftsøkning fått en slik tilhengerskare før. Årsaken er at et flertall tjener på modellen.
Vi har lenge arbeidet for å fremme Klimabelønningsordningen KAF og mener modellen må løftes høyt opp på agendaen i Stortingsvalgkampen. Dette burde være sak nummer en, slik den var i British Columbia i 2008. Vi ønsket derfor å høre med folket hva de ville. Målet var å bevise at et flertall ønsket denne avgiftsmodellen innført i Norge.
Resultatene fra respondentene var mye mer positive enn vi hadde våget å se for oss. Tilsammen utliknet netto gevinst og tap omtrent hverandre med det utvalget personer som deltok. Det vil si at vi spurte både de personene som tjente på modellen og også de som tapte på den, altså «finansierte» den. Flere som gikk ut med tap var likevel positive til ordningen på grunn av klimaeffekten.
Vår foreløpige spørreundersøkelse, med rundt femti respondenter, kan ikke sies å være gjort med et representativt utvalg, og vil derfor bare gi oss en pekepinn på hva folket synes.Uansett vil det være interessant å gå dypere inn i materien. Dette er en sak som fortjener oppmerksomhet mer enn på det overflatiske nivå. Budskapet om hva forslaget innebærer for folk flest vil vi bruke aktivt i valgkampen. Dette kan faktisk vise seg å være den aller beste løsningen vi har for å få ned utslipp i transportsektoren.