I dag våknet vi til beskjed om at det er «Vennedagen». På Facebook, altså. «Vi feirer vennskap på 13-årsdagen til Facebook, så vi har laget denne videoen om deg og vennene dine», sto det, og med det fulgte en video som viser en dansende animert krøllemann som kaster fram noen bilder iblant.
Vi vet jo at Facebook vil ha oss til å dele mer personlige bilder. Men hvorfor i all verden skal jeg dele denne videoen?
Da de laget den forrige varianten «Feire ditt vennskap med X», trodde de tydeligvis at distraksjonsforstyrrede mennesker gidder å vente på at en bok åpnes. Og så skulle man vente på at bilder som imiterer papirvarianten trekkes opp med en tråd, ett etter ett.
Atpåtil ville man ha oss, individualistene, til å synes det er fint med en generisk linje som forteller at «selv om det finnes milliarder vennskap så er det bare ett som deres».
Denne gangen virker alt enda mer vilkårlig. Bilder som surrer rundt og rundt, tre bilder fra samme turen, ett bilde av familien.
Mark Zuckerberg har sagt at han tror 75 prosent av postene på Facebook vil være video om få år. Legger man ut en video på en side, får man detaljerte data på hvor mange som har sett den, og ikke minst hvor lenge, og når folk falt av.
De burde altså vite mye om hva som gjør at folk deler videoer. Men det synes ikke.
Vanligvis snakker vi om hvor mye Facebook vet om oss, at de kan fininstille hva slags nyheter vi får, og dermed snevre inn verden. De gir deg det du vil ha og bare det. Men de vet åpenbart ikke hvordan de skal lage en video jeg vil dele.
Mens verden endrer seg i skummel hastighet, er det godt å se at robotene ikke tar over helt ennå.