bilindustrien

fra GET

Fram til påske reiser han land og strand som Ove i Riksteatrets «En mann ved navn Ove». Men på den store dagen er det spillefri. Når teatertruppen ankommer Bergen, kan han ta en dusj, skifte til penskjorta og vandre ut i vinterkvelden.

–Manageren kommer over, så da skal vi feire med en bedre restaurantmiddag. Kanskje det blir Lucullus på Hotel Neptun.

Med manageren sikter Nordin til kona Torhild Strand. De har vært et par i over 35 år og jobbet sammen de siste 10.

–Hun er en god sparringpartner. Vi kan være ganske røffe med hverandre når det diskuteres hva jeg skal gjøre og ikke, det er rene ord for pengene. Torhild vet mine styrker og svakheter, men det er jeg som har siste ordet.

–Er dere uenige om noe nå?

Nordin drar på det.

–Vi har en disputt om noe jeg har tenkt å hive meg på i 2018. Jeg har gått fra å være sikker til å bli litt mindre sikker. Men jeg tror jeg kommer til å gjøre det.

–Hvordan er hun til å forhandle fram avtaler?

–Det er som en venn av meg sier: «Jeg er utrolig begeistret for kona di, men manageren er en skikkelig drittkjerring».

Han smiler der han sitter dypt i sofaen hjemme på Kampen. Utmerkelser og priser er spredt rundt i den ombygde stallen fra 1870. På toalettet henger utnevnelsen til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Utenfor står juletreet fortsatt i bakgården, med full belysning.

Da de fleste andre pakket ned jula, dro Nordin og kona til Syden. Gran Canaria, eller «Granca», som han sier. Etterpå var det en tur innom Stockholm, før de returnerte til Oslo solbrune og blide.

–Vi trengte den ferien, sukker han.

Høsten har vært krevende både fysisk og mentalt, med prøver på «En mann ved navn Ove» på dagtid og «Hvem er redd for Virginia Woolf?» på kveldstid. Fra feelgood til en rolle som har fått anmelderne til å bruke ord som «rystende», «river i hjerterøttene» og «nedstigning til helvete».

–Å gå ned på teateret fem dager i uka og dælje løs på Linn Skåber, drikke sprit og skjelle hverandre ut, det er helt grusomt. George er en som tar tak i duken og prøver å rive med seg absolutt alt rundt seg når han faller.

–Hva gjør det med deg å gå inn i en sånn rolle?

–Emosjonelt er landskapet så mørkt at du blir utladet på en helt annen måte enn om du spiller «Mot i brøstet». Når du kommer hjem etterpå, er du veldig snill og tappet for energi. Men hvis det ikke hadde vært sånn, hadde jeg ikke gjort jobben min ordentlig. Det skal koste litt. Og selv om jeg har en bryter som jeg kan skru av og på, tar det lang tid å få stykket ut av kroppen.

–I «Virginia Woolf» går et ekteskap i oppløsning for åpen scene. Hva gjør du og Torhild for å holde kjærligheten ved like?

–Etter at døtrene våre flyttet ut, følte vi på et slags vakuum. Så for åtte år siden satte vi av to måneder til å reise. Vi dro til Antarktis og til Afrika, jeg tror alle har godt av slike opplevelsesturer der man tar pause fra alt og gjør noe nytt sammen. Nå drømmer vi om Australia og New Zealand.

I intervjusituasjonen framstår Nordin temmelig avslappet, det er nesten som om han går på tomgang. Samtidig ligger det kraft og dreiemoment i bunnen. Han har blitt en av Norges mest populære og anerkjente skuespillere ved å tørre å ta uortodokse valg. Han har vekslet mellom farser og tragedier, mellom sitcom og reklame. Det eneste han har holdt seg unna er reality.

–Da jeg gikk på Teaterhøgskolen sa Per Theodor Haugen at Norge er et lite land, og at det er viktig å spre møkka si tynt. Jeg har vært uvøren i valg av roller, men det er ingenting jeg angrer på. Bortsett fra den første Kiwi-reklamen, da. Men det er bare fordi den ikke ble spesielt bra.

–Hva er det modigste du har gjort?

–Det å ta en stor musikalrolle i Sverige som 56–57 åring. Når språket er nytt og ingen kjenner deg, føltes det som å kaste seg ut på 70000 favners dyp. Jeg får lære så mye i denne jobben, alt fra å kjøre lastebil til å ta blodprøve og sy sår.

På «Skavlan» forrige helg fortalte Nordin om hvordan han forberedte seg til rollen som kirurgen Ravn i «Valkyrien» ved å overvære operasjoner på Ringerike sykehus.

–Alt du ser av snitt og sånt er gjort av kirurger. Vi hadde forskningsstipendiater der, det ble født flere kull med rotter underveis … For meg handlet forberedelsene mest om å finne troverdigheten som skal til for å gjøre Ravn til en motor i serien. En kjærlighet som er sterk nok til å lyve for alle og inngå en pakt med djevelen.

–Hvordan gjorde du det?

–Jeg har levd i et kjærlighetsforhold med kona mi i 35 år. Hvis jeg hadde mistet det, ville det vært som om en vegg falt ut. Jeg hadde blitt funksjonsudyktig. Jeg måtte rett og slett kjenne litt på redselen for at det skulle skje.

Sin egen dødsangst fikk han for alvor kjent på tidlig på 80-tallet. Han og tre venner gikk over fjellet fra Olavsbu til Skogadalsbøen da de kom opp i en snøstorm. Alt rundt dem ble til en hvit vegg. De gravde seg ned, men etter flere timers arbeid falt taket sammen og de var nødt til å starte på nytt.

–Kreftene holdt på å ebbe ut, men vi kom oss ned i snøhula til slutt. Du glemmer ikke den følelsen så lett.

Også da tvillingdøtrene ble født, sto det om liv og død – det er derfor en av dem heter Liv. Nå har de blitt 31 og Sven Nordin bestefar til Birk, som fylte to denne uka.

–Birk er kronjuvelen i familien. Med en mor som er sportssjef ved Norges Toppidrettsgymnas på Geilo, er han født med ski på beina. Det er bare å holde meg i form skal jeg matche tempoet der i gården.

–Føler du deg yngre eller eldre etter at du ble bestefar?

–Det er jo en foryngelseskur. Samtidig er det noe med det å være den eldste i sin familie. Det å ha tilbakelagt en større del av livet enn du har igjen … Jeg later som 60 bare er et tall, men det er noen tanker som slår inn. Uroen for et jeg skal bli borte, eller for at andre skal bli borte, øker proporsjonalt med alderen.

Pensjonisttilværelsen er uansett bare en flekk i horisonten. 2017 er fullbooket med teater og en spillefilm han ikke kan avsløre enda. Kanskje blir det også en sesong to av «Valkyrien».

–Jeg håper på det. Produsenten Tordenfilm er veldig interessert, men det er et omfattende apparat og mange brikker som skal falle på plass.

–Hvordan kobler du av?

–Skuespilleryrket er så forgjengelig. Jeg skulle ønske at jeg var god til å snekre, som Sverre Anker Ousdal. Men selv om jeg ikke har talent for håndverk, er jeg flink til å mekke middag. For meg er det å stå på kjøkkenet og skjære opp maten en fin avkobling.