DEN kvelden da nyheten om Therese Johaugs positive dopingprøve var blitt kjent, havnet jeg i en lett absurd TV-debatt om hvor ille det egentlig stod til i norsk skisport. Påstanden var at det hadde «vokst fram en kultur i norsk langrenn som gjorde at slike saker kunne skje».
Derfor spurte en av kritikerne om hva som hadde hendt om en tilsvarende seanse som denne med legen i Johaug-saken hadde foregått i Russland.
Svaret er lett å gi:
- Da ville de fleste av oss ikke trodd at legen snakket sant.
Men det med legen, leppesalven og Therese Johaug skjedde da vitterlig i et norsk skimiljø, og må i hvert fall av oss selv bli bedømt deretter.
For det er hverken gjengen av skijenter, trenerne eller lederne deres som har sviktet Norge. Mens vi andre gjerne kan diskutere hvilke praktiske retningslinjer dette landslaget burde ha hatt for å unngå hasteinnkjøp av en anabol leppesalve i det visstnok farlige utlandet Italia, legger påtalemyndighetene uansett til grunn at Johaug-saken skyldes mer eller mindre vanlige menneskelige feil.
Det er en avgjørende forskjell.
MARIT BJØRGEN kommer til å snakke om det når hun vitner under høringen i Oslo denne uka. Det blir et viktig vitnemål både fordi Marit med sin astmamedisinering vet hvordan det er å bli urettmessig anklaget for juks og fordi det er hun som i en årrekke har trent tettest med Therese:
- . Men mest av alt fordi denne veteranen tydelig speiler de holdningene og de verdiene som preger hverdagen blant de beste i norsk skiidrett.
I denne saken har troverdigheten til vår egen skisport vært på spill. Det var derfor det ble så uklokt den kvelden å snakke om «systemsvikt». Det bidro til å spre mistro på et helt feil grunnlag. Selv om dopsvindel åpenbart kan forekomme i enhver norsk idrett, er systemsvikt i dopingsaker noe helt annet.
FOR å skjønne akkurat det trenger vi ikke flytte oss lenger enn til naboene i øst. Der ble de finske løssalgsaviser solgt under plakaten: «Norge – det nye DDR», mens meningsmålingene i Sverige rett etter Johaugs posivtive dopingprøve viste at 41 prosent av svenskene regnet med at hele den norske langrennsuksessen baserte seg på juks:
- I internasjonal idrett er dette det naturlige resultatet av systemsvikt; altså råtne miljøer der det å svindle er tilnærmet alminnelig godtatt.
Vi har hatt — og vil få — nok av dopingsaker i norsk idrett, men vi har aldri hatt hele idretter der denne svindelen er akseptert.
Selv i den hardt prøvede norske friidretten var sånt isolert til et kulemiljø der nesten hele landslaget rotet seg bort på studieopphold i USA eller enkelte klubber her hjemme som ikke tok det nødvendige oppgjøret med sin egen ukultur.
I norsk idrett har det ellers historisk vært en avgrunn mellom kultur og ukultur.
AKKURAT det var utgangspunktet for den finske kommentatoren i Hufvudsadsbladet Marcus Lindqvist som midt blant et finsk skifolk i skadefryd påpekte det eneste rasjonelt opplagte om et norsk skimiljø som er blitt kontrollert systematisk av Antidoping Norge gjennom steroidpass nesten helt siden Therese Johaug slo igjennom som ung seniorløper i 2007 :
- Det finnes ikke noe bevis for at det forekommer systematisk doping i Norge. Det finnes bare ondskapsfulle spekulasjoner, skrev Lindqvist.
På samme vis konkluderte den svenske forfatteren Lena Andersson da hun i Dagens Nyheter sist høst kastet seg inn i saken på Thereses og norsk skisports side. For Andersson framstod både Johaug og miljøet hennes totalt uskyldige:
- Dopinglistens bokstaver blir Guds ord og sannheten som skal lydes, uansett sammenhenger og rimelighet, skrev Lena Andersson, og tilføyde:
- Selvfølgelig er det ingen moralsk skandale at en toppidrettsutøver bærer spor av et forbudt preparat hvis hun ikke har hatt fordeler av det. Den som ikke har hatt annen vinning av et stoff enn at en brannskade er blitt tilhelet, har selvfølgelig ikke fusket, og ingen skamstraff skal utmåles.
DER sier idrettsjussen i utgangspunket noe annet. Den mørke hverdagen i internasjonal idrett har gjort det nødvendig med strenge regler for utøvernes aktsomhet. Her dreier det seg slett ikke om «skamstraff», men det å sikre en renest mulig konkurranse for ærlige løpere som Therese Johaug.
Nettopp derfor skal de norske langrennsløperne forte seg å undertegne på utøveraksjonen for strengere dopingstraffer som er i gang i sporten. Det samme gjelder de skiskytterne som i misforstått solidaritet med Johaug har nølt med å skrive under protestbrevet der.
De harde straffene innen internasjonal idrett er nødvendige, men disse reglene er til for å beskytte de rene utøverne og rene miljøene som for eksempel de i norsk skisport.
Ikke for å sverte dem.