bilindustrien

fra Norsk Tipping

Tre søstre sitter i baksetet og synger for full hals: «Trondhjem, Trondhjem, at æ reist ifra dæ, at æ koinne finn paa nokka slekt!». De er på vei til Hitra der faren deres har fått jobb som prest. Den yngste, Margaret, er fem.

Det ble 12 år på øya utenfor innløpet til Trondheimsfjorden. År som Margaret Berger ikke bare husker tilbake på med glede.

–Jeg fant meg aldri helt til rette. Var sjenert. Fikk ikke venner. Vi var en litt annerledes familie. En som markerte seg. Vi sto på scenen, sang i gospelkor og var ofte avbildet i lokalavisa. Selv var jeg en ekshibisjonist. Antakelig stakk jeg meg fram for mye.

Magaret Berger sitter krøllet sammen i en stol i et hjørne i musikkavdelingen ved Deichmanske bibliotek i Oslo. Det lange lyse håret er kunstferdig flettet, kjolen ribbestrikket og trang. Denne høsten er hun en av frontfigurene i TV2-programmet «Hver gang vi møtes». En sjanse Margaret Berger håper kan få fortgang på karrieren. Etter den norske seieren i Melodi Grand Prix i 2013, og fjerdeplassen i Eurovisjon-finalen i Malmö har vi ikke hørt så mye fra 31-åringen. Det betyr likevel ikke at hun har ligget på latsiden. Hun har laget nye låter, produsert egne musikkvideoer, vært DJ og jobber med unge talenter. Etter bruddet med plateselskapet Universal tar hun hånd om hele karrieren sin selv.

–Jeg er ferdig med å være «up and coming». Nå har jeg masse planer, forteller Margaret Berger.

Først og fremst er livet godt for tiden. I oktober flyttet hun sammen med kjæresten Glenn Huth Mæland på Sagene i Oslo, mannen som hun møtte på et arrangement i et kunstgalleri for snart ett år siden.

–Jeg har prøvd og feilet en del når det gjelder menn, innrømmer Margaret som håper det går bedre denne gangen.

Kjæresten på 40 jobber med film og reklame. De er et godt team, ifølge artisten. Oppskriften er å være snille med hverandre. Da er det lettere å bli den beste utgaven av seg selv, er Margaret overbevist om.

Paret er nysgjerrige, og sultne på ny kunnskap. De leser bøker, deler informasjon og diskuterer.

–Jeg håper vi aldri slutter å prate på den måten, sier Margaret.

Det er nå snart 13 år siden hun ble nummer to i Idol, bare 18 år gammel. Etterpå skjøt karrieren fart. Alle ville ha en bit av den kommende stjernen. Så ble det stille.

–Det ble ikke akkurat slik jeg hadde tenkt. Karrieren har kommet og gått. Det er ikke bare andres feil. Selv har jeg ikke alltid forstått hva jeg har hatt og fått, sier Berger, og trekker kjolen litt lenger ned mot beina.

Hun betegner musikkarrieren som en berg-og-dal-bane med mange kontraster. I det ene øyeblikket har hun stått i glamorøse klær og spilt inn spektakulære videoer. I det neste har hun ikke hatt råd til en ordentlig middag. «Du Margaret er typen som alltid lander på beina», har faren trøstet henne med når hun har bekymret seg som verst.

Det verste som kunne skje var at hun måtte finne seg en annen jobb. Det har skjedd flere ganger.

Hun smiler.

2012 var kriseåret. Bunnen. Ingen ringte. Ingen så ut til å ville ha artisten Margaret Berger mer.

Selv begynte hun mer og mer å tvile på om hun var god nok. Kanskje dette var alt? I musikkbransjen kommer det alltid nye talenter, og mange, mange forsvinner.

Hun oppsøkte en healer. Trengte en å rådføre seg med. Litt flaut kanskje, men ….

–Jeg følte at jeg sto midt i en kjærlighetssorg. Jeg måtte ta et valg og komme meg videre.

«Du skal drive med musikk», sa healeren. Da løsnet det. Men hun visste at det var en krevende mental jobb å få det til.

Samme år, like før jul, kom nemlig telefonen som forandret alt og satte Margaret Berger på musikkartet igjen, Grand Prix. Tre ganger tidligere hadde hun sagt nei takk til den norske konkurransen. Denne gangen ble det ja. Mer selvtillit og en god låt var utslagsgivende.

–Jeg hadde lett for å sammenlikne meg med andre. Nå er jeg mer bevisst på å være fornøyd med meg selv. Motgangen har styrket meg. Nå har jeg heldigvis funnet en balanse i livet.

I CD-hylla på biblioteket finner hun «Pretty Scary Silver Fairy», en av sine tidligere utgivelser.

Hun smiler stolt.

Den gangen gikk alt bare oppover. Nå må hun kjempe mer, og jobbe hardere.

Hun ser opp. Ved nabobordet sitter en ung mann dypt konsentrert om musikken som strømmer gjennom headsettet. Hodet hans beveger seg opp og ned, i takt.

Margaret Berger har alltid elsket å synge, dikte og skrive nye låter også. Drømmen var egentlig å bli ballettdanser, men hun forsto fort at en lubben barnekropp ikke egnet seg til det. 16 år gammel begynte hun på musikklinja ved Heimdal videregående skole. Siden gikk det slag i slag, spesielt etter Idol. Det var et forventningspress som holdt på å gjøre henne syk. Av angst.

I dag er hun glad hun er ferdig med 20-åra, ei vanskelig tid.

–Til slutt måtte jeg finne ut hvem jeg var. Som artist. Menneske. Som venn, søster og tante.

Hun hadde det hun kaller «rare» problemer. Hun hadde alltid hatt lett for å rødme, svette i håndflatene. Nå skjedde det hele tiden.

–Det var ganske plagsomt. Men jeg greide å hjelpe meg selv. Nå tenker jeg «fuck it», når jeg opplever det samme i stressede situasjoner.

Med berømmelsen etter Idol forsvant også den jenta Margaret pleide å være.

–Jeg var ukomfortabel med å være en kjent person, og selvtilliten var dårlig selv om jeg var en type som likte å eksponere meg. Jeg hadde få venner, og de få var jeg dårlig til å ta vare på.

Hun blir tankefull. Alt handlet om den gryende artistkarrieren. Så stoppet det opp. Hun flyttet tilbake til Trondheim og begynte å reparere forholdene hun hadde forsømt. Venner, familie.

–Jeg måtte rett og slett finne ut hvem jeg ville vokse opp sammen med. I Trondheim fikk jeg endelig leve et ungdomsliv, være litt ufornuftig.

Hun smiler av minnene.

–Men herregud hvor mye følelser og stress det er i forhold til hva du tror folk synes om deg når du er i 20-åra! Alle diskusjonene, dramaene. Så mye enklere livet blir når vi greier å slippe alle forventningene til oss selv? Per Fugelli har rett: Vi må ikke være så strenge!

Selv om artisten forsvant fra rampelyset fortsatte låtene å strømme ut av Margaret Berger.

–Jeg komponerte og skrev masse nytt, men følte at ingen av de nye sangene var gode nok. Dessuten var jeg litt lei av meg selv.

Hun ser ut i rommet. Det er bare noen få mennesker der, alle stille og konsentrert. For Margaret Berger er biblioteket et godt sted å være. Hit søker hun for å finne ny kunnskap og inspirasjon.

Da livet slo krøll på seg begynte hun å meditere, og ble opptatt av buddhismen. Fant en ro. Gjennom det startet prosessen med å stake ut kursen som voksen.

–Etter mange års søken har jeg funnet en balanse. Jeg sammenlikner ikke lenger meg selv med andre. Jeg opplever og lærer masse nytt. Livet består av mange kapitler, og jeg er glad jeg er der jeg er nå.

Foreldrene skilte seg da Margaret var 12. I ettertid synes hun det var bra, men husker hvor sint og rebelsk hun var i en periode.

Mørket har falt på i Oslos gater der folk haster hjem fra jobb. Parkasen til Margaret Berger holder kulda ute. Hun stopper ved «Fuglen», kafeen som er innredet i 60-tallsstil, med ulike teakmøbler. På den ene kortveggen står en nostalgisk jukeboks.

–60-tallet er det kuleste 10-året sier artisten og slurper i seg en cappuccino med havremelk.

–Før syntes jeg det var plagsomt at folk snakket til meg, nå er det bare hyggelig, sier hun og kikker ut av vinduet. Etter det første programmet i «Hver gang vi møtes», har det blitt atskillig flere som har stoppet henne på gata eller på kafé. Her får hun sitte i fred.

–-Med dette programmet har jeg fått en ny sjanse, og nye venner. Tenk å bli kjent med artister som Åse Kleveland og Benny Borg! Rene legender!

Hun smiler bredt, og varmer hendene på kaffekoppen.

–Jeg forsto nok ikke helt hva slags mulighet jeg fikk med Idol. Nå har jeg heldigvis fått en ny, en ny som jeg skal ta vare på.

For TV har fortsatt enorm gjennomslagskraft.