HÅNDBALLGUTTAS semifinale i EM sist vinter var noe av det morsomste jeg har sett av et norsk landslag på lang tid. Litt fordi selve resultatet var i overkant for en ganske fornyet gjeng med et gammelt rykte for å underprestere, men mest fordi det lå så mye balltalent og fart bak prestasjonen.
I kveld åpnet omtrent det samme laget VM med å ta to svært viktige poeng. Alt det lovende var blitt ett år eldre, og skulle etter alle håndballfaglige prognoser ha kommet et tilsvarende steg videre i sin kvalitetsutvikling.
Det så slett ikke slik ut.
NORGE åpnet med en misset straffe, en teknisk feil og et bomskudd. Varsel om en treig aften altså; og sånt blir det nok ofte i dette mesterskapet for de som må spille mot Polen.
For polakkene som seinest i OL sist høst hadde et flott landslag, har ikke det lenger. De har mange centimetere, mye kraft, men veldig svakt tempo.
Denne svakheten er til å utnytte for de fleste motstanderne på dette nivået, men altså ikke for Norge.
AKKURAT det er rart med tanke på hvor kjappe og offensive håndballgutta framstod i EM bare for ett år siden. Så har det da heller ikke vært jevn stigning i mellomtida. Først røk vår egen OL-mulighet, så ble Slovenia for sterke i VM-kvaliken og så kom det til og med et sensasjonelt tap mot bunnlaget Litauen i den siste EM-kvalkampen før juleferien.
Dette surret fortsatte helt inn til VM-testene mot Sverige sist uke. Der glapp konsentrasjonen alt for ofte. Omtrent som i dagens kamp som humpet seg mot en resultatmessig thrilleravslutning, før polakkene ikke lyktes med noen ting i sluttminuttene.
DET gjorde jo tidvis Norge. Bare langt fra så ofte som under EM-festen. Selv Sander Sagosen; den unge, glitrende internasjonale stjernen vår, datt raskt i nivå.
Lenge holdt de frekke avslutningene til Espen Lie Hansen oss inne i kampen. Så begynte også han å misse.
Da var det bare bra samlet forsvarsjobbing pg mange alt for tunge og treige polakker som sikret at dette egentlig endte veldig flott.
For lite er så bra for et fortsatt ganske talentfullt landslag enn å ta full pott etter en forholdsvis dårlig kamp.
STORE internasjonale mesterskap er spesielle slik. Eller mer korrekt:
- Det er en nyttig overtro i lagidretter at seier i svake turneringskamper i lengden er mer verdt enn det å vinne de gode.
Tanken er at disse ganske så kjedelige sliteseirene styrker lagets karakter og gir en følelsesmessig bonus når lykken vender og gjengen igjen presterer som normalt.
Som nevnt ren overtro. Jeg har aldri sett noen vitenskapelig undersøkelse som underbygger denne følelsen. Men den er der til trøst selv i de beste lag.
DEN kategorien tilhører fortsatt ikke Norge i herrehåndball. Laget fikk et frikort til VM. Det var fortjent nok, men dette er ennå ikke mer enn et spennende mannskap med noen klare svakheter.
Foreløpig har de norske TV-seerne mest sett utfordringen på målvaktsplass. Både unge Torbjørn Bergerud og Espen Christensen hadde sine fine, avgjørende redninger, men stabiliteten manglet.
Et håndballag med ustabilt spill i mål, er et risikoprosjekt.
Og der strekker selv ikke overtroen til.