Irans liberalere har mistet sin gudfar. Og Iran har mistet en stemme som kunne blitt viktig for å stå imot angrepene som ventes fra USA når Donald Trump tar over i Det hvite hus 20. januar. Atomavtalen skal skrotes, har Trump lovet. Akbar Hashemi Rafsanjani (82) hadde en stemme som ville blitt hørt når angrepene fra Trump ventes å komme. For Rafsanjani var høyt og lavt, og kunne fortsatt dra i de fleste tråder, da han døde 8. januar. I begravelsen i går deltok flere hundre tusen mennesker, mens Irans åndelige – og virkelige – leder, ayatollah Ali Khamenei, ledet bønnen og knelte ved Rafsanjanis kiste.
Ali Khamenei omtalte Rafsanjani som en «kamerat og en alliert», men sa også at de to hadde hatt forskjellige tolkinger av islamsk lov opp gjennom årene. I omtalen lå både en takk for at Rafsanjani var instrumentell for å få Khamenei valgt til Irans leder etter Khomeinis død i 1989, og det faktum at Rafsanjani og Khamenei de siste åra hadde vært reelle ledere av hver sin fløy i den iranske prestestaten, Rafsanjani for reformatorene, og Khamenei for de konservative.
De politiske spenningene var også til stede under begravelsen i Teheran i går. Da sørgende begynte å rope navnet til Mohammed Khatami, president fra 1997 til 2005, skrudde TV-kanalene opp bakgrunnsmusikken, slik at Khatamis navn ikke kunne høres, melder BBC. Khatami er den mest blankpussede liberaleren som har viklet seg ut av Rafsanjanis kappe, og den eneste prominente figuren som så ut til å være forhindret i å være til stede i gårsdagens begravelse. Men hans navn var ikke glemt av hans tilhengere. Samtidig var lederen for den beryktede revolusjonsgarden, prestestyrets jesuitter, Qassem Soleimani, til stede under begravelsen.
The Economist omtaler Rafsanjani som «erke-pragmatikeren». Det er noe selvmotsigende med omtalen, akkurat som det var noe selvmotsigende med Rafsanjanis liv. Han var et tydelig revolusjonær og tilhenger av ayatollah Khomeini på 1960- og 70-tallet. Og han var en lydig disippel og assisterende yppersteprest etter preste-revolusjonen i 1979. Men han var også en revolusjonær som ville tilpasse den iranske økonomien til omverdenen. Erke-pragmatikeren.
Rafsanjani levde gjennom flere politiske menneskealdre i Irans turbulente politiske liv. Han var den revolusjonnære i opposisjon, flere ganger fengslet og i eksil, fram til revolusjonen i 1979. Så var han den revolusjonære i posisjon, som ble en av de fremste til å bygge den revolusjonære prestestaten i sin reneste form, fram til Khomeinis død i 1989. Så ble han viktig for å konsolidere og modernisere revolusjonen, som president fra 1989 til 1997.
Så ble han den tydeligste opposisjonelle under den veldig kontroversielle, anti-sionistiske og anti-vestlige presidenten Mahmoud Ahmadinejad fra 2005. Han støttet de blodige demonstrasjonene mot Ahmadinejad etter valgfusket under gjenvalget av ham i 2009. Igjen var han på barrikadene, og både hans datter og sønn har vært arrestert for å ha støttet demonstrantene.
Han var revolusjonens fremste spiller. Og han spilte høyt. Da revolusjonens far, ayatollah Khomeini, lå for døden, brukte Rafsanjani sine kontakter og sin makt til å spille ut favoritten til å ta over som revolusjonens øverste leder etter Khomeini. I stedet lanserte Rafsanjani den lite kjente Khamenei, som ikke var så høyt oppe i det skriftlærde hierarkiet, som Khomeinis etterfølger. Plottet lyktes, men som sjef ble Khamenei sin egen sjef, og ikke et redskap i Rafsanjanis lomme.
Rafsanjani var de liberales gudfar. Både Mohammed Khatami, og dagens liberale president Hassan Rouhani er Rafsanjanis politiske arvinger, med sine krav om å avblåse den ideologiske krigen mot USA, og legge landets atomproduksjon under verifiserbar kontroll av FN, slik USA, EU og FN krever for å oppheve sanksjonene. I vår skal Rouhani gjenvelges hvis de liberale får det som de vil. Men denne gangen uten Rafsanjanis støtte.