Norges regjering har bedt ei gruppe sakkyndige fra Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og USAs missilforsvarsbyrå (MDA) vurdere hva Norge kan bidra med til missilforsvaret i NATO. Deres analyse skal foreligge innen utgangen av året. «Det er trolig ikke et spørsmål om Norge skal være med, men hvordan», sier Sverre Lodgaard, tidligere direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), til Klassekampen.
Da NATO gjorde vedtak om dette «rakett-skjoldet», som det kaltes, i 2007 og 2008, var Jens Stoltenbergs regjering imot. De rød-grønne partiene hadde klart avvist missilforsvaret i avtalen fra Soria Moria. Russland oppfattet det som en trussel, og Norge sammen med flere europeiske røster advarte mot et rustningskappløp. Den gang hevdet USA, under Daværende president George W. Bush, at skjoldet var rettet mot Iran, ikke mot Russland. Men Russland så det som et tiltak for å nulle ut russiske atomvåpen. Etter den avtalen som nå er inngått med Iran om deres kjernefysiske forskning, er faren derfra borte.
Norge snudde gradvis, og under toppmøtet i NATO i Lisboa i 2010 sa Stoltenberg seg enig i behovet for et missilforsvar i Europa. Nå vil altså statsminister Erna Solberg vurdere hvordan Norge kan bidra.
President Vladimir Putin i Russland har utfordret NATO og Europa med en svært så krigersk politikk, ikke minst i Ukraina, men også Syria. Landene som grenser til Russland føler en forståelig frykt. NATO er nødt til å svare med avskrekking. Foruten å bygge dette missilforsvaret skal alliansen sende framskutte styrker til de tre baltiske landene og Polen; de skal gå på omgang for å ikke være stående styrker.
Under Den kalde krigen la Norge begrensninger på sin forsvarspolitikk for å opptre forutsigelig og aldri truende overfor vår store nabo i øst. Vi hadde ingen atomvåpen eller fremmede baser på norsk jord, flyforbud for NATO over Finnmark og de norske hovedstyrkene var trukket tilbake fra grensa. Nå får Norge midlertid 300 soldater fra USA på Værnes og kan være på vei inn i et missilforsvar som Russland oppfatter som truende og som russerne hevder endrer den strategiske balansen. Dette skjer nesten i det stille, i motsetning til det rabalderet som missilforsvaret utløste da det kom på dagsorden.
Før det fattes noe vedtak om dette siste må statsministeren åpne for et grundig politisk ordskifte. Velgerne trenger ikke vite våpentekniske detaljer om våre forsvarsanlegg. Men hovedlinjene i norsk sikkerhetspolitikk må drøftes åpent. Og vi er ikke tjent med et nytt våpenkappløp i Europa.