Når Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) blir lest av vår internasjonale, akademiske hot shot Toril Moi, oppstår spennende, nye tanker.
Nasjonalbibliotekets serie forelesninger der dagens forfattere leser fordums populære, men glemte diktere, er et vellykket prosjekt. Nye lesninger skaper forfriskende synspunkter. Det gjelder ikke minst vår hjemvendte stjerne innen feministisk litteraturforskning, Toril Moi (63), og hennes lesning av Aasmund Olavsson Vinje, som «har hatt en enorm innflytelse på det norske folk». Men hvorfor? Og hvordan?
Moi er professor ved Duke University i Nord-Carolina, men ble nylig ansatt som forsker ved Nasjonalbiblioteket. Hun er ikke minst kjent for bøker om Simone de Beauvoir og Henrik Ibsen. Vinje har hun derimot aldri lest. Før nå. Hun går friskt i klinsj med sine nedarvede fordommer rundt denne pioneren innen norsk diktning og essaykunst. «Over Vinje-navnet hang det en eim av rosemaling, folkedans, bunader, husflid og gamle telemarksdialekter,» skriver hun.
Moi finner noe helt annet, dessuten andre perspektiver enn fortidas målmenn og litteraturforskere har knyttet til Vinje. Hardest går det ut over Sigmund Skard, som med det monumentale verket «Vinje og antikken» satte en standard.
Moi oppfatter Skards tolkninger som «det rene vanvidd, en kaudervelsk blanding av idealisme, orientalisme og nasjonalromantikk». Avhandlingen blir dermed tolket som meget interessant. Den er et symptom på en seiglivet «idealisme» som i Norge holdt «utviklingen av en genuin modernisme» tilbake på overtid.
I sin forelesning finner Moi en amorøs drift som gjennomstrømmer «Ferdaminni». Bildene av kvinnen blir et viktig symbol. «Vinjes jakt på Norge blir en erotisk jakt», og folket et slags «ugripbart fatamorgana, en frelsende fantasi som aldri blir virkelighet». Det svinger av denne tolkningen, som også fins i bokform. Den leder videre til en oppdagelse av latteren hos Vinje, som «sier at en skal se det humoristiske i det alvorlige, og det alvorlige i det humoristiske». Her møtes forskeren og hennes objekt: «Det er jeg enig i,» skriver hun.
Men. For det fins alltid et men. «Men som så mange andre menn av sin tid, har han en stor lyte. Kvinnesynet,» slår Moi fast. Derimot er han med sin jakt på «spørsmålet om hva Norge er», forbilledlig, ja «et eksempel til etterfølgelse». Moi bidrar med et eget ferdaminni etter vandringen gjennom Vinjes univers. Han kan trygt ikke bare leses, men følges i sine store fotspor gjennom Norge.