Etter at stortingspartiene i høst har overbydd hverandre i innblandingskrav til biodrivstoff i sine alternative statsbudsjetter og vi nå til har vedtatt et krav om 20 prosent innblanding av biodrivstoff innen 2020 har det, som seg hør og bør i et demokratisk samfunn, vært ført litt debatt.
En av de som har fått mest spredning på sin biodrivstoff-kritikk har vært Trygve Hegnar, og han har til dels brukt tall jeg har regnet på i en kronikk-serie i Klassekampen. Han får svar av Dagbladets Geir Ramnefjell i kronikken “Derfor tar Hegnar feil om biodrivstoff”. På grunn av at mye av debatten har vært ført på mine tall, så synes jeg det kan være greit med en avsluttende opprydding på arealene og størrelsene som kommer med 20-prosents kravet, og til slutt et spørsmål, da det er noe av logikken rundt bioenergi og klimanøytralitet jeg virkelig ikke skjønner.
I Hegnar sitt siste innlegg siterte han meg på at 20 prosent biodrivstoff fra eksempelvis matplanten raps (som i dag står for 85 prosent av biodrivstoffet vi bruker) ville bety at vi måtte leie 9 millioner dekar i utlandet, noe som tilsvarer nesten all norsk dyrkamark. Men så har Marius Holm i Zero helt korrekt påpekt til meg at det nok er mulig å få høyere raps-avlinger enn hva jeg brukte i mitt regnestykke, og at det vil redusere arealbehovet.
Gitt at vi bruker like mye drivstoff om tre år som i dag så skulle man tro at vi trenger 850 millioner liter biodrivstoff, men så enkelt er det ikke. Fordi åtte prosent skal være avansert biodrivstoff, noe som for vår del vil bety etanol fra skog, og det teller dobbelt i regnskapet. Vi trenger altså 500 millioner liter vanlig biodrivstoff, og 170 millioner liter avansert biodrivstoff.
I dag kommer 85 prosent av det vanlige biodrivstoffet fra raps i form av biodiesel, og det er vel innafor å anta at dette ikke kommer til å forandre seg nevneverdig innen tre år. Hvis det er mulig å ta avlinger på 130 liter raps-olje per dekar og vi trenger 425 millioner liter (85 prosent av 500 mill liter) vil vi være avhengig av å dyrke den på et areal på 3,2 millioner dekar. Så kan vi regne inn at resterende 75 millioner liter kommer fra etanol fra mais, som har avlinger på 423 liter per dekar og må dyrkes på ytterligere 177 000 dekar. Nå vil det både for mais og raps sin del være en fraksjon på rundt 60 prosent igjen som kan brukes til dyrefôr. Til sammenlikning så er fulldyrket areal i Norge på tre millioner dekar (resten er grasarealer), og den utskjelte soyaen som landbruket importerer til kraftfôr krever et areal på rundt 700 000 dekar.
Så var det avansert biodrivstoff fra skogen. I min første kronikk i Klassekampen så skreiv jeg at Arbeiderpartiets krav om 40 prosent skogbasert biodrivstoff i 2030 ville føre til avskoging. Men nå snakker vi om bare 8 prosent, som i tillegg på magisk vis kommer til å telle dobbelt. I alle fall politisk. Hvis vi vil lage 170 millioner liter avansert biodrivstoff kommer det ikke til å skje noen avskoging, vi har nok avvirkning i Norge til at det kan oppfylles uten at høsten måtte økes noe videre. Et par millioner kubikkmeter trevirke kan vi sikkert hente ut av skogsdriften som vi allerede har i dag i form av greiner og topper som vi nå bare legger igjen i skogen. Vel og merke medfører 170 millioner liter 24 ganger større volum enn det vi i dag produserer, så det er nok heller på prosess-siden den siden det kan bli mangel på kapasitet.
Hvis jeg skal gjette så kommer vi til å fylle opp tankene våre i 2020 med 12 prosent biodrivstoff fra raps og fra mais, i tillegg til noen prosent etanol fra skogen. Og for meg som jobber i landbruket er dette fisefine nyheter. For det første kan folk bare slutte å mase om at vi er avhengig av å leie arealer i utlandet til å dyrke kraftfôr til husdyrene våre, da biodrivstoffarealet vil fungere som en lynavleder på den debatten. I tillegg så vil dette øke prisen på mat og mest sannsynlig fortjenesten til bønder. For klassiske naturvernere vil nok innsalget være litt vanskeligere da arealene som kreves til biodrivstoff er så store, mens å øke prisen på mat slik at vi heller kan fylle den på tanken på SUVen med grønn samvittighet vil nok falle enkelte som er opptatt av sosial rettferdighet litt tungt for brystet. Men om ikke annet er vi nødt til å vite disse realitetene sånn at vi kan veie dem opp i mot eventuelle kutt i CO2-utslippene. Samme hva vi velger er det fordeler og ulemper, men hittil har politikerne oppført seg som nyforelskede fjortiser som har drømt seg bort i et magisk ekteskap der det bare finnes gode dager.
Det har i det hele tatt gått veldig mye politikk i biodrivstoff, og noe av det mest illustrerende er at avansert biodrivstoff kommer til å telle dobbelt i regnskapet for biodrivstoff. Når målingene så går på volum, vil altså fire prosent av volumet telle som åtte prosent. Alle politikere er glade; hurra vi har oppfyllt målene! Men målt på energiinnhold så vil disse fire prosentene bare utgjøre skikkelig to prosent, da etanol bare har 64 prosent av energinnholdet til vanlig bensin. Ikke så hurra.
Så til logikken jeg ikke helt forstår.
I et tilsvar til Hegnar siterer Zeros Marius Holm NIBIO og Miljødirektoratet på følgende: Når vi forbrenner fossilt karbon tilfører vi mer karbon til kretsløpet. Når vi forbrenner biomasse bruker vi karbon som allerede er i kretsløpet. Andre steder er dette karbonet som allerede er i kretsløpet omtalt som “grønt karbon” og uansett er poenget å lage et skille mot olje, naturgass og kull som har vært ute av dette kretsløpet i millioner av år. I og for seg en helt grei grense.
Men så blir grensene litt mer utflytende.
Fordi landbruk og matproduksjon står i IPCC sine klimaregnskaper for 24 prosent av verdens utslipp av klimagasser. Men de mest åpenbare kildene til CO2-utslipp fra landbruket, som diesel til maskinparken og naturgass til kunstgjødselproduksjon, står bare for noen få prosent av utslippene knyttet til matproduksjon. Hele 40 prosent stammer fra metangass som følge av aerob omdanning av organisk materiale i fordøyelsesystemet til drøvtyggere, populært kjent som kurap eller kufis, og 40 prosent kommer fra brenning av skog og omdisponering av arealer til dyrkamark.
For det første kan umulig de 3,4 millioner dekar med ny åker som går med til å produsere norsk biodrivstoff belastes landbrukssektoren, etter som biodrivstoff er klimanøytralt og vi kun jobber med kretsløpskarbon.
Og gitt bioenergi-argumentet, så kan vel også resten av landbruket frikjennes fra sine klimagassutslipp? For det forteller oss jo at det er forskjell på fossilt karbon og kretsløps-karbon, noe som skulle bety at å brenne ned skog for dyrking av nyland er fullstendig klimanøytralt. Og den beryktede ku-rapen er i alle fall ikke fossil. Den er praktisk talt dagsfersk.
Nå skal jeg ikke gjøre meg dummere enn jeg er, men det må kunne kreves noe konsekvens i argumentasjonen her. Å argumentere med at det er forskjell på kretsløpskarbon og fossilt karbon er i boka mi bare polemikk. Vi kan ikke på den ene siden si at det er klimanøytralt å dyrke opp 3,4 millioner dekar jord for å produsere biodrivstoff, mens å dyrke opp nyland til matproduksjon fører til økte CO2-utslipp. En av dem er feil.