ST. PETERSBURG (Dagbladet): For tredje dag på rad strømmet demonstranter søndag ut i gatene i Warszawa og andre polske byer. De demonstrerer mot en ny lov som begrenser journalisters mulighet til å dekke det politiske livet i parlamentet. Loven vil sterkt begrense antallet jornalister som får lov til å dekke parlamentet, og den vil henvise journalistene til en annen byggning enn der parlamentarikerne holder til. Innsynet i det politiske spillet vil bli mindre.
Det begynte på fredag, da demonstranter stengte alle parlamentets utganger slik at statsministeren Beata Szydlo og Polens sterke mann, Jaroslaw Kaczynski, måtte ha tung politibeskyttelse for å slippe ut. Det fortsatte i går med nye demonstrasjoner, og med at den forrige polske statsministeren Donald Tusk, som nå er den mektige presidenten i EUs råd, advarte mot diktatur, og mot å «undergrave den europeiske demokratimodellen», da han holdt en tale under et kulturarrangement i byen Wroclaw.
Både presselovene – for det er flere av dem – og Donald Tusks harde ord må vi et år tilbake i tid for å forstå. Ved valget i oktober i fjor vant Jaroslaw Kaczynskis parti, Lov og rettferdighetspartiet, valget med 37 prosent av stemmene. Det betød at partiet fikk mer enn 50 prosent av representantene, og kunne danne regjering, og vedta lover, uten å ta hensyn til opposisjonen. Tidligere på året hadde partiets kandidat, Andrzej Duda, vunnet den mer seremoielle posisjonen som president.
Den tidligere så splittende tvillingbroren Jaroslaw Kaczynski – hvis tvilling Lech døde i en flystyrt i Russland i 2010 – hadde kommet til makta ved hjelp av hjelperytterne Duda og statsminister Szydlo. Kaczynski hadde ikke bare makta som partieier i Lov og rettferdighetspartiet. Han hadde tilnærmet total makt, en makt han skulle vise seg å bruke verken helt lovlig, eller på rettferdig vis.
De liberale økonomiske reformpolitikerne – med Donald Tusk i spissen – var feid av banen etter valget i fjor. De var feid av banen mye på grunn av sin egen maktarroganse, etter flere skandaler med blant annet nedsettende kommentarer om politiske motstandere. Men de var også feid av banen av et stemningsskifte som hadde med forrakten for de urbane elitene å gjøre. Kaczynskis seier i fjor var et varsel om både brexit i Storbritannia og Donald Trump i USA, uten at noen så dette komme for et år siden.
Et av Jaroslaw Kaczynskis favorittuttrykk er altså at han vil gjennomføre en «kulturell kontrarevolusjon». Uttrykket er neppe tilfeldig valgt, og hva netyr det? Det er et oppgjør med de liberale kulturelle eliter, og en tilbakevending til konservative katolske verdier. Det er en vilje til et oppgjør med den modernitet et EU-medlemskap innebærer. Det er en sterk polsk nasjonalisme som blant annet betyr nei til å ta imot flyktninger, og en veldig høy terskel for at rettssystemet reagerer på rasisme og mobbing av utlendinger.
Å underlegge statskringkastingen regjeringen, og sparke liberale redaktører, og – nå sist – å begrense muligheten til å rapportere fra parlamentet, er uttrykk for en vilje til å knuse kritiske røster, som har autoritære trekk. Konflikten med EU-kommisjonen om Polens forfatningsdomstol har de samme trekkene. Kaczynski låner paradoksalt nok noen av klærne til sin hovedfiende, og mannen som han mener sto bak drapet på tvillingbroren Lech, Vladimir Putin.
Kaczynski-brødrenes polske korstog handlet om en brennende antikommunisme og en russofobi det er lett å selge i Polen, som har sin historie med naboen i øst. Det var på grunn av denne historien Polen valgte Vesten, med både EU- og Nato-medlemskap, så snart det var mulig. Det er derfor like interessant som det er paradoksalt at Kaczynski på en måte melder seg på det man kan kalle Putins internasjonale, den alliansen Kreml ser ut til å ville bygge med konservative, anti-elitistiske, innvandringsfientlige og reaksjonære krefter, over hele verden.
Den politiske kampen som denne helga blusset opp i Warszawa handler om EUs liberale verdier også skal gjelde i et land som Polen. Landet som har tjent stort på EU, men der partieier Kaczynski vil gjennomføre sin «kulturelle kontrarevolusjon».