Norsk idrett, kultur og frivillighet har vunnet slaget mot de utenlandske spillselskapene og fått Regjeringen til å legge vekk planene om å gi dem tilgang til det norske markedet.
Den norske spillmodellen beskytter både sårbare spillere og sørger for penger til gode formål over hele landet. Men kampen er langt fra over.
Regjeringen la i dag fram sin stortingsmelding om spillpolitikk. I tre år har de jobbet for å skape tilslutning til sitt ønske om å invitere utenlandske spillselskaper inn i det norske markedet. De har latt spillselskapene boltre seg i reklamepausene på tv, og de har bestilt den ene rapporten etter den andre for å få støtte til ideen om å gi de kommersielle spillselskapene lisenser.
Men få har kjøpt historien om at dette er riktig vei å gå.
Grunnen er enkel: Modellen vi har, funker. Vi vet at mange blir avhengige av gambling, så avhengige at spillingen kan ødelegge både deres eget og andres liv. Derfor ble Norsk Tipping oppretta, for å begrense de sosiale utfordringene som kan følge av spill. Norsk Tipping har klare grenser for hvor mye vi kan spille for, og de følger opp spillere de ser står i fare for å utvikle et problem. Som en bonus ved denne såkalte enerettsmodellen går 60 øre av hver overskuddskrone til gode formål: til fotballbaner og friidrettsanlegg, til instrumenter, turstier og ideelle organisasjoner. Over fem milliarder kroner ble fordelt slik i fjor, og i hver krik og krok av Norge er det spor etter spilloverskuddet.
Derfor advarte regjeringens eget idrettsutvalg i år tydelig mot å innføre lisenser, det samme gjorde et samlet Organisasjons-Norge i brevs form til Stortinget i fjor. Og konklusjonen i rapportene regjeringen bestilte, oppsummerte tidligere kulturminister Thorhild Widvey godt selv, da hun i 2015 sa at «de økonomiske konsekvensene er så klare at jeg ser at det vil være nesten umulig å gå videre med det. Det vil få store konsekvenser for dem som er spilleavhengige.»
Et år senere har nåværende kulturminister tatt til vettet og skrinlagt ideen om en omfattende liberalisering. Likevel er det ikke grunn til å senke skuldrene helt. For en ideologidrevet regjering som setter liberalisering høyere enn fellesskap, klarte selvsagt ikke å legge fram en melding som beskytter spillmodellen og de sårbare spillerne godt nok.
Regjeringen tar skuffende nok ingen skikkelige grep for å stanse den aggerssive markedsføringen fra de utenlandske spillselskapene. Fortsatt skal de enkelt kunne kapre norske kunder – selv om de altså egentlig ikke har lov til å drive eller reklamere i Norge. Gjennom hele sin periode har regjeringen latt døra stå på gløtt for disse selskapene. Og selv om denne meldinga ikke legger opp til å åpne den døra helt, blir den heller ikke stengt. Med kulturministeren som passiv tilskuer har de utenlandske spillselskapene gjennom flere år drevet en grenseflyttende praksis og oppnådd at det knapt er noen som hever et øyenbryn når de ser norske kjendiser i tv-reklamer for utenlandske spill.
Ikke så rart kanskje, når det hver eneste dag blir vist 1500 reklamer for utenlandske pengespillselskap på norske tv-kanaler. BlåKors melder at de har stadig flere spillavhengige i behandling. Og majoriteten av dem som ringer Hjelpelinjen (for spillavhengige), har problemer med utenlandske kasinospill. Dette skjer selv om det altså er ulovlig for utenlandske spillselskaper å drive i Norge. De har heller ikke lov til å drive markedsføring her. På gjentatte spørsmål om hvorfor kulturministeren ikke gjør noe med problemet, har hun vist til at hun jobbet med en stortingsmelding om saken. Det arbeidet har åpenbart ikke vært veldig produktivt. Det eneste grepet hun kommer med er at tiltak for å hindre markedsføring på TV skal utredes. Det samme sa hennes forgjenger Widvey. Den jobben kunne vært gjort, og tiltak burde nå vært gjennomført!
Helleland burde videre tatt en titt på alle de forslag Arbeiderpartiet har lagt på bordet de siste årene for å begrense de utenlandske spillselskapenes aggressive atferd overfor norske spillere. Vi kommer til å foreslå tiltakene igjen. For uten at selskapene blir stanset, klarer vi ikke å bevare spillmodellen og å sikre en ansvarlig spillpolitikk. Regjeringen tar ikke grep, og velger i stedet å la spillet om spillmodellen fortsette.