Giganten har i årevis begått grov miljøforurensning i Storvika, Sørfold kommune i Nordland. Både kommunen, Fiskeridirektoratet og Fylkesmannen støttet ham.
Nå har retten talt. Grunneieren som holdt ut, har vunnet tvekampen. Marine Harvest har flyttet oppdrettsanlegget, og både staten og Fylkeskommunen har fått dom mot seg.
Dette er ikke hverdagskost. Den lille og antatt svakeste part har vunnet miljøkampen mot de store. Saken har nå endt i et resultat som fortjener oppmerksomhet i det ganske land.
Marine Harvest fikk i 2004 anvist plass for et oppdrettsanlegg i Sørfold kommune. Men selskapet valgte å plassere anlegget langt unna den avviste plassen. Fiskarlaget, miljøorganisasjoner og grunneiere protesterte heftig. Fiskeridirektoratet reagerte først med at det var komplett uforståelig at selskapet kunne ta seg slik til rette. Oppdrettsselskapet ble pålagt å avslutte den ulovlige driften. Tvangsmulkt ble vedtatt. Men etter et år var anlegget fortsatt på samme sted.
Da begynte merkelige ting å skje. Dagen før tvangsmulkten skulle settes i verk, snudde plutselig myndighetene. Natta over ble virksomheten erklært både lovlig og forståelig. Selskapet fikk konsesjon til å fortsette driften på samme sted som like før var karakterisert som både ulovlig og uforståelig. Hvorfor gjaldt ikke lenger tidligere vedtak? Hva hadde skjedd på bakrommene?
Akvaplan Niva og Helgeland Havbruk ble bedt om å undersøke forholdene. Rapportene viste ei ødelagt fjære, tykke lag med illeluktende sedimenter, bakteriebelegg, sur oppkastlukt og mye mer. Kort sagt, et miljøgriseri av dimensjoner. Likevel fikk Marine Harvest fortsette virksomheten. Hvorfor ble rapportene ble oversett? Og hvorfor ble det arrangert møter mellom kommune, fylkeskommune og Marine Harvest – mens både Miljøvernforbundet, Naturvernforbundet og grunneiere ble stengt ute?
Kommunikasjonen med Marine Harvest før det avgjørende møtet må sies å ha vært godslig, for ikke å si kameraderisk. Fylkesråd Arve Knudsen og hans sekretær Jostein Angel skulle i møtet. I en e-post til selskapet like før møtet, skrev Angel: «Jeg og Arve kommer på møtet med dere». Videre skrev han at det var en «særdeles snodig oppførsel fra grunneier». Hva det snodige besto i? At grunneier, som ikke var invitert til møtet, hadde skrevet bekymringsmelding i en e-post til Arve Knutsen, en e-post som hadde blitt videresendt til selskapet. Grunneier hadde uttrykt ønske om at ikke Marine Harvest, men uavhengig ekspertise skulle foreta nye undersøkelser i fjæra. I e-posten ble dette framstilt som at grunneier ikke ønsket at sannheten skulle komme fram. Etter møtet fikk Marine Harvest utrolig nok lov til å fortsette å forurense.
Grunneier har «i alle år» hevdet at strømmen fører forurensninga rett inn i vika. Marine Harvest har konsekvent avvist dette. En rapport fra Helgeland Havbruk høsten 2013 viste entydig at grunneieren hadde rett. Og i en rapport fra Fiskeridirektoratet til Miljødirektoratet i desember 2013 ble den plasseringen Marine Harvest hadde gjort av målestasjonen sin trukket fram som et kroneksempel på uheldig plassering.
Det forekom en rekke store og miljøskadelige utslipp i Storvika, og det ble foretatt flere befaringer i årenes løp. Etter en befaring der det ble konkludert med at det ikke så helt bra ut, lurte representanten fra Fylkesmannen på om det ikke ville hjelpe å «snu steinene».
Etter ett, av mange, utslipp fra anlegget ble det konstatert store mengder fett i strandsonen. Ordfører og rådmann i Sørfold kommune var raskt ute med at dette nok måtte skyldes fett fra ei smultgryte på en båt. Selvsagt var dette stikk i strid med hva ekspertisen fant ut. Og det er et trist eksempel på den holdningen offentlige myndigheter generelt viste: Bortforklaringer, se bort fra krystallklare konklusjoner i rapporter, tilrettelegge for og spille på lag med Marine Harvest.
Etter å ha kjempet mot Marine Harvest, kommunen og andre offentlige myndigheter i mange år, og der også media hadde beskrevet de uholdbare forholdene, uten at verken selskap eller myndigheter foretok seg noe, valgte grunneier å kontakte advokat.
Skriv fra advokaten brydde ikke offentlige organer seg om å svare på. Så ble det tatt ut stevning. Da begynte ting å skje raskt. Samkjøringen mellom offentlige organer var åpenbar. Hastevedtak ble gjort. Og nå er anlegget fjernet.
I en grundig dom fra Salten tingrett 29. juli 2016 ble både stat og Fylkeskommune dømt. Grunneier ble tilkjent vel 140000 kroner til dekning av advokatutgifter. De offentlige organene slapp billig fra mange år med feilaktig saksbehandling, unnfallenhet og kameraderi.
Naturlig nok ble ikke dommen anket. Offentlige organer hadde tabbet seg ut nok allerede. Marine Harvest og Sørfold kommune slapp unna med store riper i lakken, mens stat og fylke altså tok utgiftene.
John Fredriksen klarer seg nok godt uansett. På omlag to år har Marine Harvest mer enn doblet aksjekursen. Og skatteflyktningen Fredriksen, som fortsatt er største eier, har etter salg av en tredel av aksjene sine våren 2016 tjent mer enn seks milliarder kroner bare på økning i aksjekursen. Det burde holde til å vise miljøhensyn fra nå av! I denne saken har han kanskje som forretningsmann opptrådt som forventet: Retthaversk. At offentlige myndigheter nærmest har logret underdanig for ham, må derimot sies å være særs usympatisk og tankevekkende.
Denne saken viser at det nytter å opponere mot «de store». Sannelig kan det koste både penger, krefter og livslyst underveis. Men nå har mer enn ti års kamp ført fram til en klar seier over både John Fredriksens selskap og diverse offentlige myndigheter. Dette bør skape en sunn folkelig presedens.