(Dagbladet): Han kan verken lese eller skrive; han klarer knapt å skrive sitt eget navn. Men han driver eget firma og han tok nylig fagbrev som anleggsmaskinfører, med toppkarakter på teorieksamen, skriver fagtidsskriftet Anleggsmaskinen, som først omtalte historien til 43 år gamle Jan Morten Austheim.
- Det er ingen vits i å legge skjul på det. Jeg er ikke flau over det lenger. Jeg kan ikke lese, og sånn er det bare. Når jeg forteller det til folk, så tror de ofte at jeg kødder. «Er det sant?» spør de. De tror jo ikke at det kan være mulig, sier han til Anleggsmaskinen.
Driver eget firma
Austheim har helt siden han var liten slitt med dysleksi. Han kan skrive sitt eget navn, og ord på maks tre bokstaver dersom det er skrevet i blokkbokstaver.
- Mange ser på det et problem. Jeg har aldri kunnet søke på jobber hvor det kreves at jeg kan sitte på en datamaskin. Men jeg fungerer der jeg er nå, og jeg trives, sier han til Dagbladet.
Han er ansatt hos Fredheim Maskin og Betong AS. De siste tre årene har han også drevet sitt eget firma på hobbybasis.
- Jeg må jobbe hardt for det selv. Man må bare stå på og kontakte folk. Det er vanskelig når man ikke har e-post, men samboeren min hjelper meg mye. Hadde jeg vært alene hadde jeg hatt store problemer.
- Gikk over all forventning
I oktober gjorde Jan Morten Austheim noe han aldri hadde trodd at han kom til å gjøre: Tok fagbrev i anleggsmaskinførerfaget.
- Det var veldig vanskelig å få det til. I og med at teoriprøven egentlig må avlegges skriftlig og det ikke er lov med hjelp, var det ganske mye styr. Etter litt arbeid fikk jeg lov til å ta den muntlig. Prøven gikk over all forventning, sier Austheim, som endte opp med en sekser.
Han tror det er lettere å snakke om lese- og skrivevansker i dag, enn det var da han var liten.
- Samtidig har jeg hatt flere lærere som trodde på meg, men det ble ikke tatt ordentlig tak i på barneskolen. Når jeg opplevde problemer med lesingen, reagerte jeg ofte med sinne.
Til Anleggsmaskinen forteller han at ting endret seg da han møtte samboeren for 13-14 år siden.
- Det var hun som fikk strammet meg opp, og det var hun som tok kontakt med PP-tjenesten (pedagogisk-psykologisk tjeneste journ. anm.) for at jeg skulle få hjelp til å komme meg videre Jeg har vært innom flere leseopplæringskurs gjennom årene, uten at det har funka. Men da PP-kontoret leide inn logopeden Jorunn Fjermestad, begynte det endelig å skje noe. Hun gjorde ting litt annerledes og hun hadde trua på meg, sier Austheim.
Krever mye egeninnsats
Jorunn Fjermestad er selv imponert over Jan Morten Austheims prestasjon.
- Jeg jobbet med ham fra høsten 2013 og fram til våren 2016. Vi startet med å ta en test for å sjekke hvordan det sto til. Resultatet var at han leste og skrev som en svak eller middels andreklassing. Etter halvannet år tok vi en ny test. Da hadde han hatt en svak framgang, og leste og skrev som en veldig svak tredjeklassing, sier hun til Dagbladet.
Fjermestad forteller at framgang som voksen dyslektiker krever enormt med egeninnsats.
- Vi måtte finne en annen måte å gjøre ting på, og snakket om hvilket mål vi kunne sette oss. Jeg tok kontakt med noen som nevte fagbrev som et alternativ. Da nøstet vi opp i hvilke krav man måtte oppfylle, og fant ut at han hadde det han trengte. Så gikk han på kurs med sekretærhjelp. Vi kjørte egentlig bare på.
Sammen fant Fjermestad og Austheim gamle eksamensoppgaver og begynte forberedelsene.
- Det er en enorm prestasjon. Han har måttet støtte seg utelukkende på hukommelsen. Det er en så fin historie.
- Beviser at man kan bli ordentlig flink
Caroline Solem i Dysleksi Norge har fått med seg historien om Austheim.
- Han er jo en helt, en skikkelig helt. Det var det første som slo meg. Jeg tror ikke så mange forstår at det går an å ha så store vansker og likevel være så flink i det man driver med. Det er en kjempehistorie.
Solem forteller at opp til ti prosent av befolkningen i Norge har dysleksi, litt avhengig av hvor strenge kriterier man benytter. Av disse har rundt fem prosent alvorlige skrivevansker.
- Man liker å tro at man vet mer nå enn man gjorde før, selv om det fortsatt er ganske mange som ikke får hjelp i dag. Det er viktig å være tidlig inne og diagnostisere vansken. Når man har gjort det og finner ut akkurat hva folk har vansker med, kan man gi riktig pedagogisk hjelp. Det er også viktig å huske på at vanskene er vedvarende, og da må man kompensere.
I dag kan ungdom med lese- og skrivevansker benytte seg av lydbøker, talesyntese og spesielle stavekontroller. I tillegg har man også tatt i bruk talegjenkjenning.
- Med gode tiltak og tilrettelegging får de mulighet til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter, og vise hva de kan.
Hun understreker at det er veldig få som har så store vansker som Austheim.
- De fleste er ikke så hardt rammet og klarer å lære seg å avkode ord. Likevel er det viktig å lære av denne historien at disse vanskene beviser at man kan bli ordentlig flink, også med store vansker. Han gjør en utmerket jobb uten å kunne lese og skrive. Vi lever i et stadig mer skriftbasert samfunn. Det er vanskelig for de som lever i det, men det viser at det finnes muligheter, sier Solem.