Vis mer
–Mímir har vært fri hele livet.
Mamma’n til forfatteren, politikeren, aktivisten og journalisten Mímir Kristjánsson har aldri streket opp grenser for sønnen.
–For meg har det aldri vært noe alternativ ikke å praktisere fri barneoppdragelse, det er den beste måten å lære unger å ta ansvar for seg selv. Det passer nok ikke for alle, men det fungerte veldig bra for Mímir.
I praksis betydde det at sønnen selv bestemte når han ville legge seg og hva han ville bruke tiden sin til, en tillit han ikke misbrukte.
–Jeg hadde bare to krav: Han skulle passe skolen, og være mye utendørs.
Marit Wilhelmsen har hatt kreft i mer enn tretti år. Sykdommen gjorde at hun i sin tid måtte skyndte seg å få barn.
–Legen fant kreftceller i livmorhalsen, og ga meg klar beskjed om at hvis jeg ville ha barn, måtte det skje med en gang.
Hun var singel, nærmet seg 30 år og studerte språk i Kina da hun fikk beskjeden.
–Jeg tok legens råd seriøst, men jeg var ikke interessert i kinesiske menn. Så da jeg så en lyslugga mann i mengden av kinesere slo jeg til. Jeg spurte rett ut om han ville ha barn med meg. Han var historiestudent, skulle det vise seg.
Sola skinner over huset i Stavanger. Marit ler.
–Han sa ja, og så fikk vi Mímir. True story! Ja, vi gifta oss og levde sammen i 25 år, så det var ikke bare en kynisk avtale. Det var et lykketreff.
Faren til Mímir er fra Island, men den lille familien bosatte seg i Marits barndomshjem på Stokka i Stavanger.
–Mímir var verdens beste unge, det var aldri noe trøbbel med ham. Han lærte å lese som treåring, han knakk koden selv, helt uoppfordret. Vi hadde ham med overalt, vi bare satt ham i en krok med ei bok. Han leste hva som helst.
–Hva er det viktigste du har lært ham?
–Empati og forståelse for andre, det samme som moren min lærte meg. Vi som vokser opp på solsiden har en plikt til å hjelpe dem som ikke har det like godt som oss.
–Men det ble litt aksjoner og opprør?
–Jo, men det har jeg aldri bekymret meg for. Han har hatt sine meningers mot fra han var guttunge, Han sa tydelig fra hvis noen ble urettferdig behandlet, det har jeg alltid vært stolt av. Han var aktiv i Natur & Ungdom og har kjempet for det han har trodd på, blant annet var han motstander av krigføringen i Irak og president Bush, noe han var tydelig på. Det har aldri vært noe vondt i Mímir.
Vis mer
Det politiske engasjementet fikk han inn med morsmelka. Moren var i Kvinnefronten og Rød Valgallianse, og innbitt EU-motstander.
–Mímirs største tenåringsopprør besto i å hive alle merkeklærne han hadde i en svart sekk og gi dem vekk. Så dro han på Fretex og kjøpte det han kalte «vanlige» klær. Han la om talespråket i samme slengen, fra veldig pent stavangermål til vanlig stavangerdialekt. Det smitta over på meg også.
Mímir og Marit snakker om alt, sånn har de hatt det hele livet.
–Det at jeg har vært så mye syk har nok styrket båndet mellom oss, vi hadde ikke tid til å prate tull. Han er den første jeg ringer hvis det er noe, sånn tror jeg han har det med meg også. Vi har ingen hemmeligheter for hverandre.
Selv da han sto fast i en litt kinkig situasjon ringte Mímir mamma.
Marit flirer.
–Han kan ha vært fjorten, femten år, og var sammen med ei jente som hadde et sånt flott boblebadekar. Mímir og jenta satt i badekaret da foreldrene hennes plutselig kom hjem. Han ringte meg fra badet, helt rådvill: «Mamma, hva gjør jeg nå?» «Ta et håndkle rundt deg og håndhils», sa jeg til ham.
Nå er det Marit som ringer mest.
–Jeg er litt fæl til å ringe, så jeg prøver å begrense meg. Han synes det blir litt mye.
Fortsatt er hun ut og inn av sykehus hele tida. Kreften har ikke sluppet taket, hun har en svulst på hjernen som ikke lar seg operere.
–Jeg har gode og dårlige dager, men jeg lever. Det hadde jeg ikke trodd for noen år siden, da fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde lenge igjen.
Mímir var rundt femten år. Mor og sønn forberedte seg på at det gikk mot slutten. De snakket om livet uten mamma og hvordan framtida skulle bli for Mímir.
–Det var ikke lett for ham, men han taklet det veldig bra. Som enebarn har han måttet stå i dette alene, og jeg vet at har vært vanskelig. Jeg har ikke vært så hyggelig å omgås når jeg har vært på det verste.
–Ofte gikk det ut over ham. Jeg fikk kort lunte og kunne bli sint for bagateller, men Mímir lærte seg å leve med det, sier hun.
–Jeg var redd for å dø fra ham, spesielt da han var yngre. Jeg prøver å leve så normalt som mulig, men frykten sitter i meg fortsatt.
Da hun fikk brystkreft og måtte fjerne brystet ville hun skåne sønnen.
–Jeg ville ikke at Mímir skulle se meg sånn, han var bare ni år den gangen. De dro på interrail, mens jeg ble operert. I Warszawa ble Mímir forsøkt bortført.
–De haika med en bil, og da det ble krangel om betaling for turen, kjørte sjåføren av sted med Mímir for å skremme faren til å betale. Men han kom seg ut, og det skjedde ikke noe mer. Han hadde brukket armen før de reiste, og fortalte etterpå at han ville slått kidnapperen i huet med gipsen hvis det skulle blitt nødvendig. Det er helt typisk Mímir, han lander alltid på beina.
–Er dere like?
–Vi er veldig åpne begge to, vi blir lett kjent med folk, så det har han nok fra meg. Så sosial var han som ungdom at han inviterte 300 gjester hjem på fest. Tre hundre! Da måtte jeg puste med magen.
–Hvordan gikk det?
–Han rydda vekk alt han visste jeg var redd for før festen starta, og da jeg kom hjem var alt like fint. Mímir tar ansvar, det har han alltid gjort.
magasinet@dagbladet.no