Carl I. Hagen er en mann som alltid har et glatt smil til velgerne. Det bør ikke lure noen. Som politiker er Hagen et rovdyr, uopphørlig opptatt av å få has på det utvalgte byttet. Nå er det hans tidligere eiendom – Fremskrittspartiet – som er målet. Eller rettere: De kreftene i partiet som hindrer ham i å gjøre et politisk comeback i rikspolitikken. Carl I. Hagen har satt i verk to utspill med tydelig, indre logikk. For det første krever han fjerdeplassen på Fremskrittspartiets liste ved stortingsvalget neste år. Det er kampplassen. Samtidig går han i et bredt intervju med VG ut med dårlig fordekte trusler om et nytt parti til høyre for Frp. Her rører han ved noe som bør bekymre partiledelsen. Nokså betydelige grupper i folket er i politisk bevegelse, og de ser ikke Frp som et tilstrekkelig svar.
Etter at han gikk av som partileder for åtte år siden, har Carl I. Hagen vært en rullende kanon på dekk. Han fikk Oslo-politikken som et slags kårhus, men klarte ikke bygge det til noe større. Tvert i mot ser det ut til at Hagen er en av grunnene til at Frp står så svakt i Oslo. Som et uhelbredelig politisk menneske er det forståelig at Hagen søker seg tilbake i rikspolitikken der han en gang var en skinnende stjerne. Klokt er det neppe. Alt har sin tid, også Hagens politiske tiltrekningskraft.
Derimot bør man ikke undervurdere Carl I. Hagens grunnleggende politiske teft. I intervjuet med VG sier han at Frp nå er et etablert parti som er i regjering, og som er blitt en del av makta. Eller som noen ville sagt det i tidas sjargong: En del av eliten. Det er marked for et nytt parti som ledes av en norsk Trump-skikkelse, sier han. Hagen mener Frp har mistet, eller mangler, kraft på en rekke politiske områder. Det har falt for klimahysteriet, straffer bilistene, er for milde med migrantene, ignorerer pensjonistene, sover når det gjelder EØS og er ikke hard nok mot innvandret voldskriminalitet.
Hagen har rett når han sier det er «understrømmer i vårt land som ingen representerer i dag». Det er bare å kaste et blikk på sosiale medier for å få det bekreftet. I Norge finnes en ny høyreradikalisme, også med islett av intellektuelle, som venter på at noen står fram og gir retningen en fastere ideologisk form og en organisasjon. Det blir ikke noe vakkert syn, men kan ha sine fordeler. Den politiske kampen skal føres et sted der alle kan se, høre og vurdere deltakerne og deres ideer.